Odin Helgheim hadde en sterk start med Ragnarok som lovet godt for den videre serien. Dessverre imponerte ikke de neste bøkene like mye. Yggdrasil har mye backstory, lite framgang
I dette fjerde bindet er stemningen blitt klart mørkere ettersom selve ragnarok nærmer seg, men mye forklaringer og tilbakeblikk gir meg følelsen av at historien nærmest kunne fungert som prequel heller enn fortsettelse.
Vi forlot Ubbe, svevende i livsfare etter en voldsom kamp og et helbredingsforsøk, for deretter å bli brakt til Idunn for hjelp. I Yggdrasil starter vi med to tilbakeblikk hvor vi får litt mer innblikk i hvilke grunner Loke og frostjotnene har for å hate Odin. Resten av fortellingen kan sies å bestå av to deler. Først får vi møtet mellom Idunn og Ubbe, hvor vi får flere forklaringer og tilbakeblikk, før del to av fortellingen der Loke endelig blir konfrontert
Mens de foregående bøkene har hatt mange innslag av humor iblandet dramatikken, har Yggdrasil tatt en langt mørkere vending der det så vidt finnes et eneste humoristisk innslag. Det tydeligste tegnet på dette er Loke, (og til en viss grad Blåtann), som har gått fra å ha rolle som morsom sidekick eller ‘comic relief’ til å bli en virkelig farlig motstander. (Hva som har skjedd med Blåtann er mer usikkert, men er det bare meg, eller ser en av frostjotnene merkelig mager ut …?)
Den forrige boken ble beskrevet som stillestående, og dessverre er det kritikk som også gjelder for Yggdrasil. Helgheim ser ut til å ha tatt til seg noe av kritikken av at de to forrige bøkene var litt korte. Men til tross for at dette er den lengste boken hittil i serien, består den, som nevnt, i praksis bare av to eller tre scener. Dette kan gjerne ha å gjøre med alle tilbakeblikkene og forklaringene. Selv om begge deler ofte er viktig for å forstå historien, føler jeg her at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar, og det fører til at historien stopper opp heller enn å drive handlingen videre.
Likevel introduserer tilbakeblikkene flere nye og interessante aspekter og karakterer, som gjør den allerede forvirrende inndelingen av «god og ond» enda mer forvirrende, om den i det hele tatt finnes. Og personlig liker jeg at jeg aldri er helt sikker på hvor man har flere av karakterene. Dette gjelder blant annet at flere av dem virker som de har grunn til å mislike Odin, men er de selv egentlig noe bedre? Idunn virker for eksempel som en merkelig blanding av vimsete småjente og uhåndgripelig guddom, likevel har hun noe ved seg som nærmest føles demonisk?
På det visuelle planet har også tegningene gått fra periodevis ganske komiske til mer dystre og alvorlige. Tegneserien er i praksis blottet for mangaens mer humoristiske sider og ansiktsuttrykk, og jeg får en sterk følelse av at Helgheim har tatt inspirasjon fra Attack on Titan, særlig når det gjelder designene av frostjotnene.
Helgheim har hele tiden vært god med fargebruk, og i denne boken blir fargene brukt spesielt godt. Nesten samtlige av bildene som involverer Idunn er i et overjordisk skjær av oransje eller rødt. Kampscenene med Loke, som på sin side ofte er uhyggelig portrettert i svart og lilla, er dystre og mørke, selv om de foregår en solskinnsdag med lettskyet himmel.
Når frostjotnene inntar scenen begynner mørket å trenge seg på og himmelen skyer over, med jotnene i en slags underlig matt isblåhet.
Forrige bok ble beskrevet som «en actionfylt transportetappe mot det endelige oppgjøret.» og på mange måter kan Yggdrasil kalles det samme. Likevel legger den nye informasjonen grunnlaget for en potensielt spektakulær finale, og det vil bli spennende å se hvordan Helgheim vil gå videre med serien, og endelig gi svar på mange av spørsmålene.
Ragnarok 4 – Yggdrasil
Av Odin Helgheim
134 sider
299 kr.
Egmont
