Tredje bok i Odin Helgheims Ragnarok-serie er, til tross for alt sitt fargerike spetakkel, den minst spennende i rekken.
«Tordenguden» er den tredje boka i Odin Helgheim (f.1996) sin serie om Ragnarok. De siste årene har det vært betydelig interesse for vikingkultur i populærkultur. TV-serien «Vikings» (2013-20) har blitt fulgt av seere over hele verden. I vår gikk bl.a. den blodige Hollywood-filmen.»The Northman», på kino, og i juli hadde Marvels fjerde Thor-film premiere. Personlig synes jeg at Neil Gaimans «Norse Mythology» (2017), som er en modernisering av norrøn mytologi, er det beste bidraget til populærkultur om vikinger. I sin serie tar Helgheim imidlertid mest inspirasjon fra danske Peter Madsens Valhall. Serieskaperen fra Sandefjord skal ha skryt for at han klart å lage sin egen kreative vri på hendelsene. Spesielt Loke har blitt tillagt en del interessante aspekt, som hans mange transformasjonsevner.
Jakt på idunn og Fenrisulven
Forfatteren har uttalt at hans mål har vært at hver nye bok skal være bedre enn den forrige. Men den første, «Fenrisulven» (2020), er klart den beste og mest engasjerende. Fortsettelsen «Fimbulvinter» (2021), er nest best, så utviklingen er vel diametralt motsatt av det forespeilede. Den tredje boken er heller ikke så handlingsmettet. Her er mye fokus på storslagne endetids-action-hendelser og det formidler Helgheim på storslått og fargesprakende vis, spesielt i scenene med tordenguden. I likhet med andre bok er fortellingen litt vel kort, med et tillegg som består av skisser. Her er også noen kreative bidrag fra andre serieskapere, men det kjennes mest som fyllstoff for at det skal kalles en fullverdig tegneseriebok.
La oss oppsummere handlingen så langt. I første bok ble vi kjent med hovedpersonene i vikinglandsbyen. Ubbe Gunhildsson er en ung høvdingsønn. Han får sin ilddåp i kamp med skumle Fenrisulven, som angriper landsbyen og innvarsler dommedag. I bok to reiser Ubbe sammen med Loke (forkledd som ravn) og stavmesteren Thyra på jakt etter Fenrisulven, som har drept Ubbes mor. De skal også finne Idunns livgivende epler. På glattisen blir det en tvekamp på liv og død mellom Ubbe og den halvgale Blåtann Jarl. Mens første bok hadde en del blodige scener, var det mer rom for humor i andre bok. Tredje bok har mest fokus på storslagne kampscener mellom tordenguden og hovedpersonene. Vi introduseres så vidt for et par nye mytologiske vesener her, som Midgardsormen og Tors bukker, skjønt de gjør ikke så mye ut av seg.
Show, don’t tell
Det er mindre dialog enn i de første bøkene, og de gangene man snakker, så er det Loke som står for det meste, og tro meg; han kan være ganske så intens og monoton. Men til gjengjeld er Helgheim flink på å benytte seg av «show dont tell»-teknikker, og han lar ofte mulighetene innen tegneseriemediet komme til sin rett. Design og fargelegging er det mest imponerende ved fortellingen, og den norrøne semiotikken er estetisk utført, spesielt i kapittel-inndelingene. I ansiktsuttrykkene har Helgheim latt seg inspirere av manga, og det gir serien et litt naivt preg som er sjarmerende, men som jeg ikke synes alltid passer til det dystre temaet. Et par overraskelser blir leseren servert, men på det dramaturgiske planet skjer det egentlig ikke så mye. Noen steder går en rute over en eller to sider, i et forsøk på å gjøre det larger-than-life. I hele tatt føles Tordenguden som en actionfylt transportetappe mot det endelige oppgjøret.
Ragnarok 3 – Tordenguden
Av Odin Helgheim
140 sider
279 kr. (veil.)
Egmont
Les også:
Anmeldelse av «Fenrisulven»
Anmeldelse av «Fimbulvinter»
Intervju med Odin Helgheim
