OCX-aktuelle Klara Wiksten var en av gjestene på årets utgave av Uppsala Comix. Hun delte en programpost med Galago-kollega Cecilia Vårhed.

Alle fotografier av Kristian Hellesund

I helgen gikk Uppsala Comix av stabelen. Flere svenske tegneserieforlag var representert, blant annet Galago. To av forlagets tegneserieskapere, Klara Wiksten og Cecilia Vårhed, ble intervjuet på scenen av Sofia Olsson, som selv er tegneserieskaper.  

Under Uppsala Comix fikk Serienett opplyst at Klara Wiksten stiller som gjest på Oslo Comics Expo i juni. Hun er aktuell med ny tegneseriebok, som har fått tittelen “Mors dag”. Den inneholder tretten tegneserienoveller med hver sin hovedperson.

-Det er fiktive karakterer, og de er ganske ulike alle sammen. Men de har noe til felles. De bærer på denne erfaringen om det aller verste: Å miste sin mamma, fortalte Klara Wiksten på scenen i Uppsala. Wiksten mistet selv moren sin, og det er bakgrunnen for at hun laget denne tegneserieboken.

-Jeg var seks år, og i voksen alder har jeg forstått betydningen av dette. Det er en tragedie. Når man er barn og ungdom, så ser man ikke riktig helheten. Nå som voksen ser jeg egentlig hva det innebærer.  Det er som en veldig spesiell sang, og den er så eksistensiell. Å miste den som ga deg et liv. Selve kilden, på et vis. Det er jo ganske brutalt.

På forsiden er det et morsdagskort, og i en av tegneseriene skal det tegnes et morsdagskort på skolen. Hovedpersonen blir anbefalt å tegne noe annet, for alle vet at hun ikke har en mamma, men de snakker kanskje ikke så mye om det, forklarte Klara Wiksten på festivalen.

-Hvordan var det for deg når du vokste opp uten mor?

-Jeg er oppvokst med at man snakker ikke om dette. Kanskje det er for å beskytte barna? Min hobbyanalyse er at vi må våge å snakke om sorgen og å være i sorgen, sa Wiksten. Sofia Olsson lurte på om vi snakker for lite om sorg. Wiksten mente at samfunnet er dårlig på det.

-Det er ganske vanskelig å nærme seg sorgen på dypet, og det finnes ikke heller så sterke tradisjoner rundt sorg. Vi har heller ikke så mange ritualer rundt sorg som i mange andre kulturer. Vi har begravelsen, og så når man kommer hjem forventes det at man fortsetter som vanlig ganske raskt etterpå. Jeg tenkte på dette med sørgebånd. Det hadde vært en fin ting. Samtidig er det viktig å huske at sorg kan være så mye, og det trenger ikke være dødsfall. Sorg er bare en naturlig reaksjon på tap av forskjellig. Det kan være tap av tillit, trygghet og så videre. Men jeg tenker vi trenger å snakke mer om dette, understreket serieskaperen.

Klara Wiksten debuterte i 2012 med tegneserieboken «Dagarna». Fire år senere kom «Hjärnan darrar» på Syster förlag. Wiksten har også hatt tegneserier på trykk i ulike antologier.

-Jeg vet ikke helt om jeg har vært helt inne på sorg i de andre bøkene. Men jeg har virkelig skrevet om det vi kaller psykisk uhelse. Jeg har litt problemer med det begrepet, men samtidig har noe skjedd som gjør at vi snakker mer åpent om sånt. Mange har blitt åpne om sine diagnoser og psykiske sykdommer. Samtidig ser jeg en annen tendens. Vi patologiserer mye med dette biomedisinske tankesettet. Ved å være så fokusert på individet og dets hjerne og sykdom, så glemmer vi å se på det i en mer psykososial sammenheng. Det er naturlige reaksjoner på sorg som trauma, og det kan være så mye. Jeg tenker at vi i Sverige ikke har kommet så langt som i andre land. For eksempel i England har psykologiforbundet kommet med “The Power Threat Meaning Framework”, som er en slags manual. Vi skal motvirke psykisk uhelse, og det er gjennom å stille spørsmål, forklarte hun.

I “Mors dag” møter vi en rekke ulike karakterer.

-Jeg vet ikke riktig hva jeg er for dem. Kanskje er jeg en som gir dem en stemme, og det beskytter meg. Jeg får alltid en spesiell relasjon til karakterene. De bare kommer til meg. Jeg blir sjeldent irritert på dem.

Sofia Olsson spurte om Klara Wiksten kunne snakke litt om tegnestilen sin.

-Det er den eneste måten jeg kan tegne på. Jeg synes det passer til det jeg vil formidle, og jeg er utålmodig. Jeg tegner med blyant, og så har jeg jo viskelæret mitt. Kanskje et rart svar, men det er bare slik at jeg ikke kan tegne på noen annen måte. Jeg fant stilen min da jeg begynte å lage tegneserier igjen. Da jeg laget den første boken, prøvde jeg å tegne pent. Så tenkte jeg at jeg bare skulle tegne “jättefult” og ingen skal se tegneserien. Da var det jeg fant det. Men nå har jeg blitt mer ordentlig, fordi jeg har tegnet så mye. Følelsen er så perfekt der den formidles i hver eneste linje, avrundet Klara Wiksten.