Ditte Lindroth reiste sammen med kjæresten Axel på den transsibirske jernbanen. Historien er skildret i tegneserieboken «Flickvänsprovet».

Alle fotografier av Kristian Hellesund.

Denne uken er den svenske tegneserieskaperen Ditte Lindroth ute med sin første tegneseriebok. “Flickvänsprovet” (kjæresteprøven) utgis på forlaget Kartago, og boken hadde en forhåndslansering på Uppsala Comix forrige helg. Under tegneseriefestivalen hadde Lindroth en programpost der hun ble intervjuet av David Haglund (se forsidebilde). Hun har tegnet helt siden hun kunne holde i en penn, fortalte hun innledningsvis. I dag er hun både tegneserieskaper og animatør

-Jeg har vært besatt av historiefortelling og gikk tidlig på tegneskole. Jeg er tegner, men er mer opptatt av fortelling. Tidligere har hun blogget og laget fanziner som ble solgt på Stockholm Internationella Seriefestival. Å publisere på nettet har vært naturlig for henne. -Jeg er et internettbarn. Jeg var besatt av datamaskin som barn. Jeg blogget fra jeg var åtte. Det var naturlig å dele, forklarte Ditte Lindroth til publikum.

«Flickvänsprovet» tar utgangspunkt i en reise hun tok sammen med sin daværende kjæreste. Sammen reiste de gjennom Russland på den transsibirske jernbanen. Da hun gikk på filmskole og tok et manuskurs fant hun en dagbok fra reisen. I denne hadde hun laget lister over hva som skulle bli bra i forholdet på grunn av reisen. Det viste seg at alt som stod der var feil.

Etter å ha vært i kontakt med Rolf Carlsson hos Kartago begynte hun på serien. Hun startet med å lage boken som storyboards.  -Skal man ha en bra tegneserie, så må man ha et godt storyboard, mener Lindroth, sikkert påvirket av animasjonsbakgrunnen.

Selv om utgangspunktet er en reise hun gjennomført, så er ikke alt helt korrekt. -Boken er inspirert av hendelsene. Jeg har klistret og limt fra hele forholdet, og har endret saker og ting, forklarte hun.

Lindroth forklarte litt om hvordan karakteren hennes utvikles gjennom boken. -Jeg ville skrive en bok om hvordan det er når man elsker et menneske mer enn seg selv. Det går fint an å elske en annen og være i et forhold uten å elske seg selv. Men det som blir farlig i en slik situasjon, er at man setter seg selv til siden hele tiden. Dette ville jeg få frem. Man blir selvutslettende, viker unna hele tiden. Så er det reisen. At jeg er sammen med gjør ham kanskje glad, det er forholdet i et nøtteskall. Samtidig var det også veldig viktig for meg å ikke gjøre min karakter til et slags offer. Man må forstå hvorfor begge gjør som de gjør, for det var et innsikt jeg fikk i ettertid, slo hun fast.

David Haglund hadde bitt seg merke i en setning i boken: “Det er veldig lett å være grenseløs overfor et menneske som ikke setter noen grenser i det hele tatt”.

-Ja, det forklarer også mye av hans holdning. Det hender litt av hvert i boken, og jeg ville gi ham (kjæresten) noen veldig gode argumenter, slik at jeg ikke bare bygget opp et monster. Min karakter er også skrevet om. Jeg er født uten noen som helst integritet. Jeg kan by på hva som helst, og jeg synes det er gøy å våge å gjøre det. Jeg har lest om andre som liksom prøver å tegne seg selv i et ikke-sjarmerende lys, nærmest som en terapitime. Når jeg tegner eller skriver noe om meg selv, føles litt stressende å dele det. Jeg tenker: Må du? Jeg elsker å lese bøker der andre våger å gjøre det. Da kjenner man seg litt mindre ensom omkring det som smerter og er mørkt, tenker jeg. Man går fra å være usikker til å stå opp for seg selv. Blir det kanskje litt for enkelt slik? Min karakter lever en løgn, og den har hun skapt selv: At dette er noe hun vil, at dette er en person hun ønsker å være med. Han på sin side tror at han er en voksen mann, og han tror han har kontroll og skal bli en stor kunstner. Men han kan ikke skape noe i det hele tatt, fortalte Lindroth publikum i Uppsala.

-Du sier at du ikke har noen problemer med å være selvutleverende. Hva med å utlevere andre?

-Jeg har tenkt mye på det.  Jeg hadde faktisk et mareritt om det i natt. Det ble litt stressende, Men jeg tenker slik: Delvis har jeg skiftet navn og utseende. Men samtidig er det vanskelig når man er sammen med en tegneserieskaper, kunstner eller forfatter. Da må man nesten dele det og ta både det gode og det dårlige. Da vi var sammen tegnet jeg også tegneserier om ham og brukte hans egentlige navn, og det er også med i boken. Han sa at du får gjøre som du vil. Du har min tillatelse, forklarte tegneserieskaperen.

Ditte Lindroth delte også litt om reisen.

-Vi reiste uten returbillett på den transsibirske jernbanen. Egentlig ville vi først reise til Kina, men det ble vanskelig. Da ble det Vladivostok, og vi reiste hele veien, og var borte i fem uker. Konstant var vi på toget. Det tok åtti-ni dager. Men vi hadde pauser underveis. Vi var ved Bajkalsjøen, og der ar det veldig vakkert. Reisen er nærmest 1800-talls. Ingen snakket engelsk da vi var der, så vi var veldig isolerte. Og landet i seg selv var veldig grått og mørkt. Vi hadde ikke gjort mye research før vi reiste. Tanken var at vi skulle ta det etter hvert. Det kom mye ut av reisen. Jeg fikk lest mye. Noe av det jeg syntes var vanskelig, var ikke så vanskelig etterpå. Men vi var unge, bare nitten år, avsluttet Ditte Lindroth.