Goscinny i stedet for Goscinny

Goscinny i stedet for Goscinny

Forlaget Zoom bringer Iznogood tilbake til Norden med en samlebok bestående av Jean Tabarys tre siste album.

Iznogood blir ofte regnet som lillebroren blant «De Tre Store» seriene som René Goscinny skrev manus til. I motsetning til Asterix og Lucky Luke som tross alt var ganske historiefokuserte, var Iznogood nærmere en ren gagserie. Og ettersom vitsene var Goscinnys sterkeste side som forfatter, var Iznogood den serien der han fikk utløp for noen av sine villeste ideer.

Serien, som er en slags krysning av 1001 Natt og Tex Averys og Chuck Jones’ tegnefilmer, dreier seg rundt den onde storvesiren Iznogood, og hans gjentatte og (nesten) alltid fatalt mislykkete forsøk på å styrte kalifen av Bagdad – Eller å «bli kalif i stedet for kalifen». Goscinny sørget for å gjenta dette minst en gang i hver episode, og det har blitt et av fransk-belgisk tegneseriehistories mest velkjente begrep.

Iznogood er protagonisten, men han er også skurken, og ikke en særlig likandes skurk en gang. Goscinny gikk flere ganger ganske langt i å understreke hvilken hatefull j*vel Iznogood er. Når han likevel lyktes med å vekke lesernes sympati hadde det nok sammenheng med at han, like sikkert Per Ulv i tegnefilmene, alltid endte som offer for sine egne feller.

Bagdad er full av trolldom, noe som Iznogood har prøvd å utnytte gang på gang til ingen nytte.

I likhet med Asterix og Lucky Luke overlevde Iznogood sin forfatter. Tegneren Jean Tabary var dristig; ikke bare valgte han, i likhet med Uderzo, å skrive framtidige manus selv, men han hadde en preferanse for lange albumhistorier, noe som avvek fra Goscinnys novelleformat. Han oppga også stort sett Per Ulv-regelen om at Iznogood alltid måtte ende som offer for sine egne komplott. At han alltid mislyktes, fikk holde. Tabarys første egen historie, «Iznogoods Barndom», røpte at han var en svært dyktig, om ikke slående original historieforteller med større sans for det episke enn Goscinny. Det siste hadde han til felles med Uderzo.

Likevel ble «Iznogoods Barndom» det eneste av Tabarys soloalbum på norsk. To album til ble oversatt til dansk, før det sa stopp også der. Når Zoom nå velger å fortsette med Tabarys Iznogood, begynner de helt på slutten av hans soloperiode. Samleboka består av tre album:

Hvem har dræbt kalifen? (oppr. utg. 1998)

Bak denne generelle og litt villedende tittelen (kalifen er ikke på noe tidspunkt død eller antatt død) skjuler det seg et plott er så enkelt at Goscinny ville nøyd seg med å lage en korthistorie av det: Hvert femte år må kalifen gjøre en ny, militær erobring, og beslutningen om hvilket land han skal erobre, er bindende. Iznogood lurer ham til å velge sultan Pulmankars land som erobringsmål, vel vitende om at sultanens hær er overlegen, og at sultanen vil ta grusom hevn over kalifen. Problemet oppstår når kalifen oppnevner Iznogood til general for invasjonshæren.

At Iznogood vil bli kalif i stedet for kalifen, er velkjent for alle i Bagdad…unntatt kalifen.

Dette trekker Tabary ut over 44 sider, stort sett ved å fokusere på gagsene. Kanskje var det ikke så stor forskjell på Goscinnys og Tabarys fortellerstil likevel: Begge gjør ivrig bruk av ordspill og ordkløveri, behandler plottet som en mindre detalj, og ser ut til å ha en forkjærlighet for absurd og makaber (og verbal) humor. Vitsene varierer fra ganske innfløkte «mind screws» til det helt plumpe. Spesielt én scene er fullstendig på Pyton-nivå. Men bæsjehumoren går igjen i alle tre historien, så kanskje Tabary bare ville utnytte at sensuren er blitt myket opp med årene. Tilsynelatende er det også blitt litt større takhøyde for sexvitser, som jeg ikke kan huske at Goscinny noen gang tydde til i denne serien.

 
Et sympatisk uhyre (oppr. utg. 2000) 

For å pleie forholdet til Pulmankar må kalif Harun Al Pussa gå med på å henrette Iznogood. Den naive Harun, som bare tror godt om sin storvesir, advarer ham i håp om at han skal rømme. I stedet drar Iznogood til en trollmansfestival i håp om å finne en måte å bli kvitt kalifen på før henrettelsen.

Igjen har vi å gjøre med en veldig enkel historie som blir dratt ut i det lengste, men denne er på de fleste måter mer ekstrem enn den foregående. Graden av «mind screw» kjøres opp til elleve, særlig når Iznogood møter på flere figurer og situasjoner fra tidligere historier, og metahumoren ender opp med å gripe direkte inn i historiens gang. Iznogoods slave/håndlanger Al Muliman, som vanligvis var fornuftens røst i Goscinnys historier, er her blitt en fjollet glisende bajas som konstant henveder seg direkte til leserne, tar noen ganske tåpelige avgjørelser, og snakker for mye (noe som gjør det vanskelig å skjule at han har underslått deler av bestikkelsene som Iznogood mottar).

Den fjerde veggen er som regel veldig, veldig tynn i Iznogoods verden

Etter hvert prøver Tabary å fokusere på ett plott: en trollmanskokk tilbyr Iznogood en suppe som han kan forgifte kalifen med. Det hadde nok fungert bedre som en egen historie, men ved hjelp av en deus ex machina er det nok til å ro historien i land sånn noenlunde.


Fædrenes Synder (oppr. utg. 2004)

Både «Hvem har dræbt kalifen?» og «Et sympatisk uhyre» spriker – mer eller mindre med vilje – i alle retninger. Men noen ganger innimellom kan albumene by på absurditeter som er på høyde med René Goscinny på sitt beste. Delene er mer enn helheten.

I dette tredje albumet er det derimot tydelig at Tabary vil at helheten skal telle.  Historien er delvis basert på et ganske enkelt plott om en sammensvergelse mot Iznogood innad i palasset som raskt tar en veldig farseaktig retning. Men den andre halvparten av historien dreier seg rundt en mann fra det 21. århundret, Bjørn Skinque (fransk navn Jean Bon) som har utviklet evnen til å reise i tid via slektstreplansjer (…bare vær med på det). Bjørn ønsker å glede sønnen sin, en helfrelst Iznogood-fan, ved å reise tilbake i tid og hjelpe Iznogood med å fjerne kalif Harun Al Pussas slektstre fullstendig, og dermed også kalifen. Men tidsreisene hans er ikke ufarlige, for kroppen hans framstår som død mens han foretar dem, så Bjørn er i fare for å bli levende begravet hvis han ikke fullfører dem i rimelig tid. Akkurat dette er faktisk et viktig poeng i historien.

Bjørn Skinque lever på lånt og kostbar tid når hans skal prøve å hjelpe Iznogood

Som vi ser tyr Tabary igjen til tidsreisemotiv når han skal prøve seg som en mer episk forteller. Og dermed er ringen sluttet; det hører nemlig med til historien at dette ble hans siste album. Kanskje visst han hvor det bar, og ville avslutte et liv i tegneserienes tjeneste med noe helt spesielt.  «Fædrenes Synder» er i alle fall spesiell nok: en typisk Iznogood-farse og en kontemporær, overnaturlig historie som det faktisk er mulig å ta litt alvorlig, går opp i et (om mulig) enda høyere nivå av «mind screws» enn de to foregående albumene.

Når du leser «Fædrenes Synder» kan du få inntrykk av at Tabary (som her har tegnet seg selv inn i historien) faktisk har tatt disse stoffene

Jean Tabary sine siste Iznogood-album er sammenlagt en vanvittig, noen ganger hjernelammende reise tettpakket med alt arven fra Goscinny kunne by på av absurditeter, ordspill, metavitser, digresjoner og svart humor. Som tegner var streken hans kraftfull og perfeksjonert helt til de siste, som forfatter var han ikke helt på det jevne, men han var ett oppkomme av outrerte ideer og innfall som kunne gjort Goscinny stolt.

 

Iznogood bok: Hvem har dræbt kalifen?
Av Jean Tabary
Oversatt til dansk av Per Vadmand
Forord av Thierry Capezzone
ISBN 978-87-93564-47-3
144 sider
DKK 249 (veil.)
Forlaget Zoom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *