«Grafisk roman» brukes ofte om lengre tegneserier i bokform. Er det et godt begrep? Bør man bruke andre begreper?
Det er på tide å snakke om begrepet «grafisk roman». Når tykke tegneserieutgivelser blir omtalt, er det ikke uvanlig at de kalles «grafiske romaner». På engelsk er graphic novel et etablert begrep, og det har vært viktig i beskrivelser av det engelskspråklige tegneseriemediet. Dog er ikke den direkte oversettelsen til norsk uproblematisk. Hva betyr egentlig «grafisk roman»? Og trenger vi egentlig dette begrepet?
Tegneserier er et eget medium med sine særskilte bestanddeler i møtet mellom tekst og bilde. Når vi omtaler lange tegneserier som «grafiske romaner», kan det lett oppstå en forestilling om at enkelte tegneserier er mer verdifulle enn andre. Men tegneseriens verdi ligger ikke i hvor nært den kommer romanen. Den ligger i hvordan den forteller med bilder og tekst.
Tematikken blir ekstra interessant når vi ser på historien til begrepet. I dag forbindes graphic novel ofte med den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner og boken En kontrakt med Gud fra 1978. En norsk utgave kom i 19861. Eisner brukte begrepet for å beskrive en lengre tegneseriefortelling i bokform, og siden har uttrykket fått en sterk posisjon i den engelskspråklige tegneseriebransjen.
Men historien er eldre enn dette. Allerede på 1910- og 1920-tallet laget kunstnere lange billedfortellinger som i ettertid ofte trekkes frem som forløpere til den moderne graphic novel-tradisjonen. Den belgiske kunstneren Frans Masereel er et sentralt navn. Han laget ordløse billedfortellinger basert på tresnitt, blant annet Mon livre d’heures (1919) og La ville (1925, se forsidebildet). Den sistnevnte ble utgitt som Byen: 100 tresnitt på norsk i 19792. Disse verkene fortalte historier gjennom en serie bilder uten bruk av tekst. Den amerikanske kunstneren Lynd Ward arbeidet videre i samme tradisjon med bøker som Gods’ Man (1929). Disse sammenhengende bildefortellingene regnes ofte som viktige forløpere til senere graphic novels.
Her finner vi også en viktig problemstilling med begrepet «grafiske romaner». I norsk sammenheng har «grafisk roman» og «bilderoman» vært knyttet til en tradisjon med disse ordløse bøkene lenge før En kontrakt med Gud. På engelsk er dette mindre problematisk. Der er graphic novel et etablert begrep som brukes om en bestemt type tegneserieutgivelse. På norsk blir situasjonen annerledes. «Grafisk roman» kan høres ut som en direkte oversettelse, men ordet «roman» gir andre assosiasjoner. Har tegneserien fått en litterær merkelapp for å bli mer anerkjent?
Dette handler også om hvordan tegneserier har vært behandlet historisk sett. Man har ofte sett på tegneseriene som et enklere medium knyttet til massemarkedet. Når lange og ambisiøse tegneserier dukker opp, har det for enkelte vært fristende å bruke et nytt navn for å markere forskjellen.
Da oppstår det et spørsmål: Markerer vi egentlig en ny type fortelling, eller forsøker vi å løfte noen tegneserier opp ved å distansere dem fra resten av mediet? Jeg mener det siste kan bli et problem. En tegneserie blir ikke mer interessant fordi den kalles en «grafisk roman». Det er selve tegneserien – samspillet mellom bilder, tekst, ruter, sider og fortellerteknikk – som skaper helheten. Det betyr ikke at vi ikke trenger presise begreper. «Tegneserie» er det brede begrepet. Det fungerer uansett om vi snakker om avisserier, hefter eller bøker. «Tegneseriebok» er nyttig når vi omtaler en konkret bokutgivelse. «Album» passer godt for mange europeiske utgivelser. «Tegneserieroman» kan også være et nyttig ord når vi snakker om særlig lange fortellinger.
Jeg mener at «grafisk roman» fortsatt bør knyttes til arbeidene til kunstnere som Masereel og Ward. Ellers dekker «tegneserie» alt innen kunstarten, og så får man velge om man vil presisere med begreper som «tegneseriebok» eller «album». Tegneserier trenger ikke en ny identitet for å bli kunst. Tegneserier er allerede en egen og etablert kunstart.
