Kunsten å ha to mødre

«Mor fant meg – historien om et adoptert liv» er en tegneserie som tar for «luksusproblemet» med å ha to mødre. Dessverre har dette blitt veldig teksttungt, langdrygt og passelig engasjerende.

Eva Sørlie (f. 1971) har skrevet tegneserie om et tema som er utypisk for ruteformet, nemlig adopsjon. 56-åringen ble adoptert fra Sør-Korea og vokste opp i Lillestrøm. Den nye familien hennes var både kjærlig og forståelsesfull.

Tilbake til Seoul
Men i 2002,får hun, en godt voksen kvinne på 31 år, en telefon som setter ting i perspektiv. Hennes koreanske familie har funnet ut hvor hun befinner seg, og de vil gjerne ha kontakt. Det viser seg at hennes biologiske mor aldri ønsket å adoptere bort datteren, og da familien forsøkte å få henne tilbake, var hun allerede sendt videre. Eva setter seg på flyet til Seoul og det blir en følelsesladd gjenforening med sin mor. Dette er en fortelling om å ha to mødre, identitet og det internasjonale adopsjonssystemet. Mest tankevekkende er kanskje kritikken av hvordan adopsjon fra fjerne himmelstrøk til vesten har foregått i praksis. Å ta et barn fra en mor som gjerne vil beholde det, er ikke greit, så lenge moren er noenlunde normal.

Noe av det første som slår meg når jeg leser «Mor fant meg» er at her er det mye tekst og fyldige snakkebobler, iblant kan det bli vel teksttungt. Man får nærmest litt inntrykk av at manusforfatter Eva Sørlie egentlig ville skrive en roman om sine opplevelser, men har i stedet for valgt å utfolde seg i tegneserieformatet. I gjennomsnitt er det minst 10 ruter på en side. Men når det er sagt har illustratør Stein Arne Hove også klart å finne en egen tegnestil, som for så vidt passer til den vidstrakte fortellingen, men som også føles ensformig i lengden.

Stein Arne Hove er kjent for stripeserien «Kampen park», hvor han skildrer et homofilt ekornpar som bor i et tre, og hvor han fikk kred for at han brøt med stereotypier av homofile.

Koreansk og norsk kultur
Man registrerer noen originale tegneserie-grep. På en kafé er alle personer og interiør gjengitt i grått og hvitt. Den eneste som har farger er Eva, som ser ut til å føle seg nokså utilpass. I en scene hvor hun blir forelsket i en fyr er rutekantene fjernet og det gir en følelse av romantikken er nærmest grenseløs. Under oppholdet i Seoul er det også mer vanlig at bildene eller rutene taler for seg; måltider, musikk, dans, karaoke, hårklipping og sightseeing. Jo da, det er en effektiv oppsummering av et opphold i et annet land. Det sterkeste grepet er når hun som barn er tegnet uten ansiktstrekk, noe som skaper en forståelse om at barnet (føler at det) ikke har en identitet.

Forskjellige kapitler er printet med forskjellige fargefiltre. At hennes første år i Norge er gjengitt i nyanser av blått, skaper en følelse av at nostalgi, som ikke er for sentimental . Men dette blir også en veldig lang bolk, som i lengden blir monoton. Mens hennes biologiske mor sin historie i Seoul er printet med lysegrønne farger. Dette skaper en større følelse av avstand, både i tid og rom.

Langdrygt
«Mor fant meg» er en passe engasjerende historie i tegneserieversjon. Her er en del vanlige oppvekst-i-drabanby-på-1980-tallet-erfaringer, som kanskje kunne vært kuttet ned på. Jeg synes faktisk at mindre tekst og mer bruk av det visuelle ville gjort dette fortellingen mer interessant. Her er lite eksperimentering med rute-formatet.

Men Eva Sørlie skal ha kred for at hun tar opp annerledes tema. Luksusproblemet med å ha to mødre er ganske uvanlig. De fleste adoptivbarn får aldri et så nært forhold til sin biologiske familie som Eva.