«Mor fant meg – historien om et adoptert liv» er en tegneserie som tar for «luksusproblemet» med å ha to mødre. Dessverre har dette blitt veldig teksttungt, langdrygt og passelig engasjerende.

Det tredje Chanta-albumet er det mest dystopiske i den ambisiøse science ficton-serien. Her er noen kule visjoner, men jeg savner en mer fokusert historie. Fortellingen føles noe sprikende.

Neil Young er blant verdens viktigste rockemusikere. Tegneserien om Canadas store sønn gir rikholdig biografisk informasjon. Men det blir veldig mye info på relativt lite plass.

I Drageviking bind tre fortsetter jakten på magiske runesteiner og det er duket for holmgang, uten at det blir spesielt spennende av den grunn. Så langt er dette den svakeste boka i serien.

Den illustrerte biografien om Russlands mest ikoniske forfatter har en dybde som gjør den til noe mer enn et narrativ i ruteform. 

«Motstandsbarna» nærmer seg en finale, og i bind 8 og 9 merker man en mørk og foruroliggende tone.

Serieskaper Oliver Levang har en utmerket evne til å bygge opp okkult spenning i et ungdomsmiljø, og gir uhyggen liv med sin gode penn.    

«Oisann!» av Marius Stene er et pust, blant norske tegneserier, like friskt som en vindfull dag på en holme på Vestlandet, men her er også noe flau bris. 

Etter å ha kommet gjennom andre boksamling med «Streberne», tenker jeg at Knut Nærum nok har mange kreative ideer, men kanskje bør han jobbe mer med en del materialet før det går i trykken.

Nulteliv nummer 3 er både harselerende og nostalgisk på samme tid, og en herlig påminnelse om at de pinlige situasjonene kanskje er det man humrer mest av i voksen alder.