Ingen jul uten Disney! I de senere årene har Egmont likevel sett seg nødt til å slanke antallet Disney-titler. Mikke Mus’ siste julehefte kom i 2012, Onkels Skrues siste i 2014, og det helt overflødige juleheftet Donald Duck Fantasy er heldigvis ute av markedet fra og med i år.  La oss så kikke på årets utgivelser og prøve å finne ut om de er essensielle.

 

Donald Duck – God, gammel årgang
Av Al Taliaferro
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Som vi i årevis har hatt Carl Barks’ jul har vi også Al Taliaferros jul – bortsett fra at årets hefte inneholder null julestemning og begrenset med vinterstemning. Men med Al Taliaferros søndagsstriper kan du aldri slå fullstendig feil. Selv om den komiske timingen ikke alltid var perfekt, var han svært dyktig på oppbygging av et poeng. Men heftet er raskt gjennomlest, og i den fortsatt rike floraen av Donald-julehefter har det svært lav prioritet. Stripene i årets hefte er fra 1950-51, og inneholder bl.a. en sjelden Taliaferro-opptreden av Onkel Skrue.

 

Donald Duck & Co.
Av Vicar, Paul Murry, Tony Strobl, m.fl.
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Det «opprinnelige» Disney-juleheftet har fått en ordentlig ansiktsløfting i senere år, med mer vekt å trykke serier av de klassiske tegnerne, og gjerne noen som ikke tidligere er utgitt i Norge. I årets hefte er alle seriene «nye i Norge», med unntak av en Vicar-historie fra 1990 med et ikke helt vellykket space opera-tema. . Ellers består publikasjonen av to Tony Strobl-historier: en småkoselig julefortelling uten så veldig mye substans, og en klassisk Klodrik og Jesper Skauen-konfrontasjon som ikke hører til blant de beste fra den klassiske «klodrismen».

Høydepunktet er en veldig tidlig Langøre-historie av Paul Murry, med et snedig og innfløkt plot, og dynamisk strek. Men med tanke på tema hadde den vel passet bedre i Walt Disneys Julehefte.

 

Walt Disneys Julehefte
Av Daan Jippes, Paul Murry, Jack Bradbury, m.fl.
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Noen ganger kan det være litt vanskelig å skille dette heftet fra DD&C. Begge to er ofte dominert av Donald-historier uansett. I år åpner begge hefter med en litt sær Donald-historie og inneholder dessuten en gammel Paul Murry-historie. Det WDJ kan skryte på seg, i år som alle år, er litt mer variasjon. Her er historier fra alle Walt Disneys univers, og som ofte før hender det at universene støter sammen – Som i en Snipp og Snapp-historie med gjestespill av Bambi og heksa fra Snøhvit.  Og apropos det er Paul Murrys nevnte bidrag en gammel Syv Dvergene-historie (uten heksa).

Jeg burde vel trekke fram noen høydepunkter, men de finnes i grunnen ikke. Alle historiene er ganske korte, uinspirerte og ofte antiklimatiske. En liten Pinocchio-episode er kanskje det som vil skape mest glede, ettersom det er en sjeldsynt figur som vi dessuten har kommet til å assosiere med jul.

 

Donald – Norske historier
Av Knut Nærum og Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

De mer episke julefortellingene som gjorde dette heftet populært har begynt å føles som et savn etter to år med korte og halvlange historier. Dette heftet er likevel et hestehode foran de før omtalte. Årets hovedhistorie, basert på ideen til 15-årige Anne Marie G. Storhaug (via en konkurranse utlyst i fjor), er hektisk, men svært underholdende. Dessuten tegner Arild Midthun er fantastisk Magica Fra Tryll; han må ha klødd lenge i tegnefingrene etter å få prøve seg på henne.

For øvrig består heftet av en slags «krimgåte» lagt til Bestemor Ducks gård, muligens inspirert av Arild Midthuns mangeårige bijobb som tegner av krimgåter på påskemelkekartongene, og Donald-historien «Julens Ånder». Den siste er et kuriøst nikk til den klassiske Disney-kortfilmen «Lonesome Ghosts» fra 1937, og føles i grunnen som et artig og hyggelig gjensyn. Nok en gang går Midthun litt lenger i å utforske Donald Ducks utvidete univers.

 

Donald Ducks Julehistorier (Disney Julepocket)
Av diverse
260 sider
Kr. 85,90
Egmont

Italo-Disney begynner å bli litt tung på kontinuiteten. Som f.eks. i årets første historie i julepocketen, «Julosaurusenes Lille Julaften», der Ole, Dole og Doffen får Julenissens hjelp til å bringe ande-dinosaurer hjem. Den viser tilbake til en historie som redaktøren må innrømme at ikke er publisert i Norge ennå. Italienerne tegner i sannhet raskere enn nordmenn kan lese. I en annen historie vises det til et tidligere møte mellom Julenissen og Jesper Skauen. Og det er en annen ting som er symptomatisk for Italo-Disney: Alle skal med. Ikke bare Donald og hele hans krets, men også Mikke Mus og hele hans venne-og fiendekrets, samt Jesper Skauen og Langbeins eventyrlige fetter Indiana Beinson. I den avsluttende historien møtes for sikkerhets skyld Donald og Mikke for å sammen nedkjempe B-Gjengen og Svarte-Petter.

Det er mange figurer og steder å holde rede på, men de fleste av historiene er ganske enkle å sette seg inn i, tross i referanser til tidligere historier.  Høy julestemning, enkle historier, greie, plausible moraler og ganske store variasjoner i tema preger årets julepocket.  Det meste av innholdet er bare på det jevne, men jeg falt spesielt for en historie der Andebys beboere er blitt så leie av jula at den simpelthen forsvinner.

 

Carl Barks’ Jul
Av Carl Barks
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Den mest ekstreme, vanvittige julehistorien noensinne, lover David Gerstein i forordet. Det er en dristig påstand., særlig med tanke på noen av de påfunnene Barks har kommet opp med i andre julehistorier, men «Skrue blir spandabel» er noe helt spesielt. Og ikke bare fordi den handler om at Onkel Skrue blir, vel, spandabel.

Premisset er som følger: Donald hypnotiserer Skrue til å gi ham flottere julegaver, men på grunn av en forveksling blir Skrue i stedet besatt av å forære en for ham ukjent hund alt som er beskrevet i den gamle, engelske julesangen «The Twelve Days of Christmas» – i julegave.   Tradisjonelt har problemet med denne historien vært at norske lesere mangler den kulturelle ballasten som trengs for å leve seg inn i den. På samme måte kan vi f.eks. få utlendinger til å forstå at i Norden trodde vi i gamle dager på en slags dverg som lever på fjøset og forventer å få grøt på julaften – men det betyr ikke at de kan leve seg inn i «På låven sitter nissen».

I vår internasjonale tidsalder tror jeg likevel at mange norske lesere kan være med på notene, og det vil de bli rikelig belønnet for. For «Skrue blir spandabel» er en av Barks’ morsomste historier. Sjelden har han slått seg mer løs med ville ideer. Dette er ren farse, uten noen dypere mening, og så godt som hver eneste rute byr på en ny, god latter.

For øvrig inneholder årets hefte noen korter gags, og historien «Nyttårsløftet» (1955) der Donald lover å aldri mer å bli sint. Alle skjønner hvordan det kommer til å gå, og faktisk så hadde Barks selv brukt dette konseptet tidligere, men her er det noen små vrier som gjør historien mer interessant enn man i utgangspunktet skulle tro.

Det er på ingen måte noen automatikk i at Carl Barks’ Jul skal bli årets beste, men i år er det tilfelle.