Lørdag 14.mars ble boka «Dinas world» lansert i Oslo, på det som hadde vært Dina Rebekka Norlunds 31-årsdag.
Alle fotografier av Anne Elisabeth Kaldhol.
Innenfor fargerike yttervegger ligger et åpent lokale, like ved St.Hans-Haugen, med Dinas kunst på veggene. I en krok står skrivebordet som var Dina Norlunds arbeidssted.
Lokalet er tilnærmet tomt når Serienetts utsendte kommer, mens en time senere kan man knapt bevege seg i et stappfullt lokale. Fans, familie, venner og andre er til stede for lansering av boka.
I en bokhylle står utgaver av hennes bøker, både på norsk og engelsk. Den store, tjukke boka er Dina’s World, en samling med all Dinas Norlunds kunst.
Serienett møter Peder Norlund, bokens forfatter og Dinas far til samtale.
Serienett: Kan du fortelle oss hva Dina’s World er for noe?
Peder: Det er et slags monument, en komplett samling av Dinas kunst. Dina ba spesifikt om en slik bok. Det var hennes siste ønske. Dette er en komplett antologi over hele hennes liv som kunstner. Kunsten er presentert kronologisk med kapitler, men også med sidesprang, for eksempel prosjekter hun hadde og ting hun fant på, det er egne kapitler. En del valg skulle tas. For eksempel skal jeg gjøre et utvalg, skal jeg kuratere, skal jeg tematisere? Jeg gjorde ikke det, jeg har med vilje latt være å velge ut. Jeg har tatt bort ting som jeg vet hun ikke ville ha der. Veldig røffe skisser og sånt. Men ellers har jeg vært tro mot å ta med hele greia. Det er noen interessante ting hun gjorde som barn som faktisk peker fram på den kunstgjerningen hun hadde som voksen.
Alle kunstnere har jo i alle fall et livsting, et livsprosjekt. Hun startet på det livsprosjektet allerede da hun var seks. Mye av den samme tematikken som kommer tilbake i nesten alt hun har laget. Derfor er barnekunsten interessant.
Serienett: Er det noe du vil spesielt nevne, som opptok henne veldig?
Peder: Dina var en veldig et veldig fokusert menneske også som barn. Det var veldig viktig for henne å gjøre sine egne ting og være seg selv. Og derfor så følte hun seg nok også som barn ofte litt utenfor, annerledes. Men samtidig så hadde hun en enorm selvtillit. Så den følelsen av å være ensom og genial, den kjente hun på. Men samtidig ville hun gjerne ha kjærlighet når hun trengte det. Så det er på en måte utenforskap, men på en positiv måte. Ressurssterkt utenforskap er en av de tingene som går igjen i veldig mange av arbeidene hennes.
Serienett: Hva er Hushbird forlag?
Peder: Det er en avlegger av Hushbird Limited i England. Dina bodde i England i 6-7 år etter hun var ferdig med utdannelse og da lagde hun sitt eget forlag. Hun ga ut fire bøker og mange andre ting mens hun bodde i England. Vi fant det naturlig å starte Hushbird forlag i Norge.
Hushbird kommer fra noen vesener i et av hennes ufullførte verk. De kalles hush-hush, og er en slags åndsvesen som noen kan se og andre ikke. Man har på en måte sjelen sin gående ved siden av seg. Og hush-hush-dyr er liksom en utvidet utgave av en menneskes sjel. Dina var veldig opptatt av det en sommer, og så skulle hun lage et selskap, og hadde hun en brainstorming. Hva skal vi kalle selskapet? Og kan det ha hush i seg? Og så ble det hushbird, noe hun omfavnet med en gang, da fikk hun sjans til å lage en logo som så ut som en drage. Og det var jo innertier. Hun laget den flotte logoen som vi har brukt.
Serienett: Har dere planer om å bruke forlaget til noe mer enn bare Dina’s World?
Peder: Ja. Hushbird ble opprettet for å ta vare på hennes juridiske rettigheter, eierskap, royalties og sånne ting. Vi har administrert det og sørget for å skrive gode avtaler.
Snøkattprinsen, for eksempel, har kommet ut på mange språk etter hennes død. Og vi planlegger å gjenutgi endel av hennes bøker som er ute av trykk, kanskje også på norsk. Det er hennes kunstneriske arv det dreier seg om her, så vi kommer nok ikke til å utgi noen bøker som ikke har med henne å gjøre. Men det er mer enn nok å gjøre, for vi har masse bøker som både kan oversettes, gis ut og kanskje få et liv i barnebokhyllene i Norge.
Serienett: Tenker dere å lage kunsttrykk?
Peder: Ja. Vi tenker at vi kan gjøre det på forskjellige nivåer, sort format, eller vi kan «print on demand» på mindre størrelser med eget utstyr. Vi skal bare finne en egen form på det.
Serienett: Har dere tenkt på en spesifikk målgruppe for Dina’s World når den har blitt utformet?
Peder: Det er helt klart at den aller første målgruppen er hennes mange tusen følgere. Mange av disse har vi kontakt med, og de venter på boka. Jeg regner med at de kommer til å være den første gjengen som kjøper. Og det vil bli en bølge av interesserte som tar seg råd til det, for det blir jo en dyr bok. Ellers så prøver vi å dytte den så godt vi kan her hjemme og videre ut. En gang i fremtiden så kanskje vi også tar kontakt med bokhandlere. Og vi tenker også å gi det bort til biblioteker og alt sånt. Vi har et begrenset opplag, men det er planene videre.
Serienett: På den første utdelingen av Dina Norlunds minnepris, for to år siden, uttrykte Tonje Tornes interesse for å fortelle videre på Dinas historier. Skjer det noe med det?
Peder: Ikke nå. Etter det har Tonje og Tormod fra Egmont armene fulle, helt bokstavelig talt, med TNT. Så det har ikke vært noe mer snakk om det, men vi holder døren åpen.
Det største kapitlet heter i Dina’s World heter «Unfinished Tales». Der er alt det hun ikke gjorde seg ferdig med. Noen ganger mistet hun interessen. Hun fikk andre ideer, eller tenkte «jeg tar det senere». Ninni og hush-dyrene, som Egmont var interessert i, var et svært fembindsverk. Dina tegnet ut en masse sider og det ble veldig flott. Men så gikk det opp for henne at hun ikke hadde lyst til å jobbe det de neste fem årene. Og var hun syk, så hun visste ikke om hun hadde fem år. Så derfor forsvant den.
Vi har ikke noen planer om å gi det ut nå. Prosjektet i sin helhet er med i boka, sånn som hun etterlot det. Hele første boka er farget, noen sider er tusjet og alt er skysset. Det er en full bok man kan lese, pluss en synopsis av de fire neste bøkene. Vi tenkte, er det lurt hvis vi skal gi det ut senere? Men jeg tror det er helt fint, for dette er sannsynligvis den eneste sjansen. Og fordi det er ikke så mange som leser denne boken. Vi har ikke spoilet det.
Far Peder har hatt hovedansvaret for boken og mor Lene har hovedansvaret for filmen.
Serienett: Dere jobber med en dokumentarfilm om Dina.
Lene: De har på en måte gått litt hånd i hånd. Nå har det vært fokus på boken en stund, og da har filmen ligget i skuffen. Vi ventet på støtte. Men det startet jo egentlig med boken som hun ønsket seg. Vi hadde en pilegrimsreise til England høsten etter hun døde, bare for å komme bort. Og da tok vi med en kasse filmutstyr, og filmet. England er veldig spirituelt, mye mer enn hva vi er vant til. Dokumentaren gikk fra å handle om hva Dinas kunst er, til å handle mye om følgerne hennes. Så jeg har begynt å snakke med en del følgere digitalt. Det er jo helt fantastisk, og veldig hyggelig. så det kommer vi til å jobbe mer med. Film blir det uansett, men vi får se om vi kan reise mer og besøke dem, hvis vi får støtte. Planen er at den skal stå ferdig neste sommer.
Dina har ca 250 filmer liggende ute på YouTube. Folk fortsetter å se og bli inspirert av det og det er så veldig hyggelig å høre.
Peder: Vi vil fokusere på at hun har sannsynligvis inspirert til en del karrierer der ute. Folk sier det selv også, at de kanskje ikke hadde turt å starte med dette hadde ikke vært for Dina. Hun hadde sånn et valgspråk, «Dare to fail». – Drit i hva de syns, gjør det likevel.
Lene: Legg det ut, det trenger det ikke være perfekt. Det blir aldri perfekt. Og nå har vi kommet hit, etter å ha jobbet fra kjøkkenbenken i mange år.
Peder: Vi begynte å leie her for to måneder siden. Lene jobber med kunst og det er hennes atelier. Og så har vi rommet der ute som kontor, redigeringssuite, møterom, galleri og alt mulig. Jeg er fornøyd med dette. Det er ikke lett å finne lokaler i Oslo.
Lene: Det er mange som passerer rundt hjørnene her, så det blir litt bokhandel «on demand». Foreløpig er det planen. Lokalene er veldig fleksible. Peder jobber også med tegnefilm og animasjonsfilm, så vi håper at hvis vi får det i gang, så trenger vi plass til noen.
Peder: Vi planlegger å produsere i egne lokaler. Og da trenger vi arbeidsplasser nok til kanskje 4-5 mennesker samtidig.
Så kommer samtalen inn på boka igjen.
Jeg har hatt forfatteransvaret ved boka, og jeg har skrevet tekstene. Det har vært en familie-enterprise, men jeg har holdt i roret. Og det er en helt soleklar ting at dette er Dinas bok, Dinas kunst, og som jeg sa, det er alt. Jeg har prøvd å formidle hennes liv og kunstgjerning så ordentlig som jeg kan, uten å bli altfor personlig. Og så har jeg også forsøkt å formidle hennes syn på kunst og på livet. Dina var et ressursmenneske i veldig stor grad, hun våget alt og klarte det. En inspirasjon, spesielt for andre unge kunstnere, som vi håper er den større målgruppen for boken. De kan lese og bli inspirert. Man kan åpne boka hvor som helst, også kanskje man kan ende opp med å tørre selv.
Jeg er jo ikke upartisk som pappa, men jeg ser det også fra utsiden, for hun hadde en vanvittig karriere i ti år. Veldig mange ble inspirert av det, og jeg håper at boka kan virke på samme måten som YouTube-vennene hennes og alle de andre online-vennene hadde.
Serienett: Så kanskje boka en slags fysisk manifestasjon av ting fra YouTube?
Peder: I alle fall budskapet hennes, det hun tenkte på og mente på YouTube. Hun tegnet og malte på kamera og alt det er selvfølgelig her (i boka). Så ja, boka er en fysisk manifestasjon på hennes liv, virke og livsfilosofi.
Serienett: Hvordan synes du prosessen rundt boka har vært?
Peder: Det å skrive en kunstnerbiografi for ens egen avdøde datter, det er jo forferdelig. Så det har vært tungt. Og tidkrevende, for det er ikke penger til å få designer og så jeg har sittet og gjort alt selv. Men utover det så har prosessen vært veldig forvirrende og slitsom, men veldig givende. Dina hadde mange gode egenskaper, men orden i sysakene, det hadde hun ikke. Eller det hadde hun kanskje, men jeg fikk aldri vite kodene. Tre dager før vi skulle levere til trykkeri, så kom Lene trekkende med noe greier, for innerst på det lageret vi leide, hadde Dina noen kasser med tykke bunker med tegneserier, ting jeg knapt hadde sett i det hele tatt.
Da måtte vi bare kaste oss rundt og få alt sammen inn i et kapittel. Vi økte boka med ti sider. Dette skjedde flere ganger, men ikke så tett opp til deadline. Å få all kunsten inn i en kronologi, og være sikker på at jeg ikke har glemt noe, har vært et veldig hardt arbeid. Men samtidig har jeg oppdaget både kunst og tegneserier som jeg ikke visste fantes. Sånn sett har det vært enåpenbaring, og veldig meningsfullt. Vi har hatt flinke mennesker rundt oss. Og akkurat nå er jeg glad at det er sluttført. Når datadiskene dør på oss og forsvinner og spises opp av KI og sånt, så er bøker noe som varer. Og når alle andre glemmer Dina, så kanskje dette er det som blir husket. Det er en måte å skaffe henne evig liv på.
Forsidebilde: Utsnitt av «Briar Rose» (2022), illustrasjon til et ufullført konsept ved samme navn. Denne er også brukt som forsideomslag til boka.
