Med utgangspunkt i årets «Fiinbeck og Fia» julehefte ser vi på serien i et litt større perspektiv.

Det har vært en misforståelse blant enkelte at man generelt har sett på amerikanske tegneserier som noe som er myntet på barn og unge. Isolert sett gjelder dette i hovedsak tegneseriehefter, mens tegneseriene i de amerikanske avisene strengt tatt hadde et større publikum. Enkelte avistegneserier var kun for voksne, og et svært godt eksempel på dette er Garry Trudeaus «Doonesbury», som med sitt satiriske blikk på amerikansk politikk har hatt et innhold som barn ikke har de største forutsetningene til å få et utbytte av.

Går vi tilbake til de første tiårene av forrige århundre, er det ingen tvil om at de fleste tegneseriene i amerikanske søndagsaviser hadde hele familien som sin målgruppe. Noen unntak fantes det selvfølgelig. På grunn av innhold og referanser var noen tegneserier i større grad rettet mot voksne, og en av dem er «Fiinbeck og Fia» av George McManus.

McManus laget en tegneserie der flere mer voksne tema stod sentralt. Først og fremst snakker vi om en satirisk tilnærming til klassesamfunnet. Christian Fiinbeck var opprinnelig en irskættet arbeiderklassegutt som etter hvert kom til pengene. Som rik og suksessfull bedriftseier kan han leve et liv i sus og dus, men overklasselivet har sider som ikke tiltaler ham. Han foretrekker å drikke øl og spille kort med gamle venner på Olsens bar fremfor å være en del av sosietetsverdenen. For Fia Fiinbeck er det annerledes. Hun higer etter å ta del i overklasselivet, og da er det viktig å ha kontroll på herr Fiinbeck. Samtidig er det ikke lett å gjennomføre klassereisen for fru Fiinbeck, og gang på gang plumper hun ut i situasjoner som viser at hun mangler den fingerspitzgefühl man trenger for å manøvrere i dette sjiktet.

Da er vi inne på det andre hovedtemaet i tegneserien, og det handler om samliv. «Fiinbeck og Fia» har mange fine dager sammen, men det ender ofte med konflikter. Noe handler om tradisjonelle kjønnsrollemønster, mens annet går på vold i nære relasjoner. Ja, Fia banker gjerne opp sin ektemake, men han er heller ikke fremmed for å lure henne når han for eksempel ønsker å snike seg bort fra hjemmet en kveld for å være med gamle venner fra arbeiderklassen. De voldelige elementene skildres som klassisk slapstick, men det er noe underliggende som ikke er korrekt hverken den gang eller i dag. MAD tok i 1954 tak i dette i en parodi tegnet av Bernie Krigstein der den realistiske fremtoningen setter gladvolden til George McManus i perspektiv.

Et tredje hovedtema handler om mimring. George McManus bruker mange sekvenser i tegneserien til å se tilbake på fordums tider. Noen ganger mimrer Fiinbeck eller Fia om gamle dager da de var små. Andre ganger tar de for seg familiehistorie eller personligheter i nabolaget. Dette er artige tilbakeblikk som både gir oss noen herlige anekdoter om sent 1800-tallsliv, noen doser hverdagsfilosofi eller mer informasjon om de viktigste figurene i tegneserien.

George McManus var en særdeles dyktig tegner, og det bærer tegneseriene hans preg av. En snirklete, presis strek som bærer realistisk arkitektur og interiør er typisk for McManus. Ansikter er mer karikerte, mens bakgrunnene har mange detaljer. Typisk for tegningene i Fiinbeck og Fia er malerier i bakgrunnen som lever sitt eget liv med hendelser som noen ganger kan relateres til det som skjer i tegneserien. Andre ganger snakker vi om små, kreative sidesprang som gir tegneserien noe ekstra. I stor grad reflekterer tegneserien sin samtid. George McManus var opptatt av å bruke datidens strømninger både i innhold og uttrykk. Dermed er interiør ofte i art deco-stil, og tegneseriens kvinner er kledd i siste mote.

Årets julehefte trykker søndagssider fra amerikanske aviser. Denne gangen snakker vi om tegneserier fra 1950 og 1951. Noen vil sikkert kjenne igjen materialet, siden en rekke av sidene også var på trykk i juleheftet fra 2000. Ved siden av søndagssidene laget George McManus på denne tiden også dagsstriper med Fiinbeck og Fia. Disse har vi knapt sett på norsk, og i julehefter har man prioritert å trykke søndagssidene. Når vi sier at sidene er laget av George McManus, så er det en sannhet med modifikasjoner. På denne tiden var Zeke Zekley assistenten til McManus. Tegnestilen hans lå tett opp til stilen til McManus, og de to serieskaperne samarbeidet tett om både manuskript og tegninger. Det er heller ikke usannsynlig at noen av sidene i juleheftet strengt tatt er laget av Zekley.

Innholdet er tradisjonen tro den vanlige blandingen Fiinbeck og Fia er kjent for. Her finner vi både slapstick, satire, morsomme replikker og samfunnskritikk. Den morsomste delen av juleheftet er en sekvens der Fiinbeck blir utropt til diplomat. Det fører til en rekke komplikasjoner, der andre diplomater prøver å få tak i pengene til Fiinbeck. Ellers får vi noen doser samlivskomikk og litt ironisering rundt amerikanske samfunnsklasser.

Nok en gang er Fiinbeck og Fia blant de bedre utgivelsene i juleheftebunken. Tegneserien er både morsom og utmerket tegnet, og den er en flott tidskapsel fra en svunnen tid. Skal man ønske noe, så må det være mer å lese. Er det ikke på tide med en ordentlig samlebok etter hvert, Egmont?

 

«Fiinbeck og Fia julen 2018»

Av: George McManus

36 sider

59,90 kroner

Egmont Kids Media Nordic AS