TID FOR TEMPO (10.11.15 )

Bok 8 med klassiske episoder er ute nå, og byr på spenning i luften, til sjøs og på bakken.

Av: Arild Wærness

Tempo-samlingene er kommet for å bli, og gamle grinebitere som ønsker seg nytt materiale i stedet for klassikere og opptrykk får heretter holde kjeft. Albumserien byr på det beste fra fransk-belgisk tegneseriekunst fra 60- og 70-tallet, og vi møter serier som ikke dekkes av regulære utgivelser og spesialpressinger; Tintin, Blueberry, Asterix og Lucky Luke er holdt utenfor.

Det jeg husker best fra originale Tempo-bladet da det kom ut, var den jevnt over svært høye kvaliteten på tegningene og dynamisk fortellerstil, noe f.eks. «Mark Breton» er selve inkarnasjonen av. Kvaliteten på tegningene, selv når de fire klassikerne nevnt i innledningen holdes utenfor – var milevis over tilsvarende serier man hadde vokst opp med, slike som Vill Vest/Præriebladet, diverse krigsserier og (senere) Sølvpilen.

De tre episodene i herværende utgave er framifrå eksempler på alt det som var bra med Tempo-magasinet.

Omslaget viser et dramatisk øyeblikk i Allan Falks liv (var ikke alle hans øyeblikk dramatiske, forresten?) der vi ser helten påkjøres av et tog. (Strøtanke: Hvor er alle som føler seg krenket av en slik illustrasjon, det er jo en del som har mistet venner og familie til tog-påkjørsler, og andre som er varig lammet av skrekk via nesten-slike….?).

Handlingen er sjølsagt hentet fra herværende episode, kalt «Mareritt! … Eller?» Denne husker jeg fra tidligere, kanskje et album på dansk eller norsk. Mysterier, forvekslinger, ukjente og skjulte gjerningspersoner, flukt & forkledning, dramatiske sekvenser, alt ispedd en bråte slapstick og godlynt humor. Tegningene er alltid på hugget, personskildringene er på kornet, biler og bygninger er SÅ bra illustrert. Fortellerteknisk er det også av ypperste klasse, sjekk ruten med «Panorama»-skiltet!

Max Tailer (som altså, tilliks med Allan Falk, fikk et «norsk» navn), var et nytt bekjentskap for meg. Historien følger vanlige spor for slike ensembleserier, dvs. mannfolk som samles i en gruppe med felles mål, denne gang flygerutdannelse. Etter å ha lest en del slike serier («Mark Breton» er en slik) er intrigene velkjente for oss ; trening, autoriteter som skal markere seg, kjekk hovedperson, komisk men hjertegod «sidekick», bølla, komikeren, edelmot, ytre fiende man kan samle seg mot, tapperhet kontra frykt, frykten overvinnes og de gode seirer til slutt. Joda, alt er slik det skal være.

Det som gjør denne serien spesiell er at den er skrevet av Jean-Michel »Blueberry» Charlier og illustrert av «Asterix»-kjempen Albert Uderzo. Vi snakker her europeisk tegneseriehistorie, intet mindre. Tegningene, spesielt flyaktiviteten, er mesterlig utført, og ligger langt over det man vanligvis fant i tradisjonelle flyger/krigsserier på den tiden.

Serien har tidligere også vært utgitt som «Jaktfalkene», uten at jeg fikk det med meg da. Ellers finner man en glimrende presentasjon av serien og serieskaperne i boka.

Det siste bidraget er – for meg – det minst interessante, selv det er en overflod av kjekke marinegaster og flotte seilskip her; nemlig andre episode av serien «Løytnant Flynn». I forhold til de to foregående innslagene er dette mer som en kort parentes. Kule syttitallspirater og gaster til tross.

Bra bok! Seriene i Tempo-bokserien holder seg godt den dag i dag. Og formatet, selv om bøkene har sprengt 150-kronersgrensen, er prima for samlere og lesere.

Tempo Bok 8
Red. Hege Høiby
Kr. 169,90
Egmont

Tempo vender tilbake
Tid for Tempo! – bok 6

1. Arild, grinebiteren bør ikke holde kjeft, men komme med sine stikk der det behøves. Vi trenger fortsatt nytt stoff, ikke i stedet for, men i tillegg.

   
   — Ipcomics    11. November 2015, 09:11    #

2. Ypperlig at vi får et gjensyn med en av de få seriene Uderzo tegnet i realistisk stil. Han ga seg dessverre på serien etter to album, og serien var ikke det samme etter dette.

   Det var også interessant å se bakgrunnstoffet som for en stor del handlet om lanseringen av magasinet Pilote, der en god del av mine favoritter fra “Tempo” kom fra.

   Ellers var “Howard Flynn” fra midten av 60-tallet, medregnet piratene….

   
   — Frank Flæsland    13. November 2015, 11:20    #

3. Albert Uderzo tegnet faktisk de åtte første albumene med Max Tailer (Tanguy et Laverdure), så her er masse kremstoff å hente frem. Det siste fra hans hånd ble visstnok laget i samarbeid med Marcel Uderzo og Jean Giraud.

   Altså, samtidig med at Uderzo tegnet Asterix laget han en rekke eventyr i realistisk stil med Jaktfalkene, noe som er en større bragd enn mange er klar over.

   
   — Jostein Hansen    13. November 2015, 18:18    #

4. Hva, har Arild aldri lest Jaktfalkene? Hvordan har du klart det? Selv har jeg både Jaktfalkene og de danske Luftens Ørne. Det kom også en ny spillefilm for noen få år siden (2005), Les Chevaliers Du Ciel, som fikk den helnorske tittelen “Sky fighters”. Jeg var noe misfornøyd med fargene på Jaktfalkene i det nye Tempo-albumet, hadde håpet at det skulle vært bedre. Men absolutt et gledelig gjensyn med serien.
   Jaktfalkene
   Luftens Ørne

   
   — Øyvind B    13. November 2015, 20:42    #

5. Øyvind, hva mener du med “bedre” farger? Ikke det at jeg skal “krangle” eller er uenig, men hva legger du i det? Fargene har blitt “piffet opp” av eierne, så da mener nok de at dette er bedre farger. Men som sagt, hva legger du i det du sier?

   
   — IpComics    14. November 2015, 10:28    #

6. Jeg synes at fargene på Jaktfalkene var for sterke og for mørke. Mange av detaljene druknet i fargene.

   
   

   Hjelmen til den bakerste piloten var så mørk at jeg brukte lang tid på å se hva jeg egentlig så på:
   

   
   — Øyvind B    14. November 2015, 18:03    #

7. Rolige farger kan redde mye. Her er et eksempel hvor nye, bedre farger gir et mye klarere bilde:
   

   Bildet er hentet fra et intervju med Cory Sedlmeier

   
   — Øyvind B    14. November 2015, 18:09    #

8. Det er nå mye er enn fargene som er forandret på de to bildene.

   
   — Herbert    14. November 2015, 20:45    #

9. Ok, Øyvind, så du liker ikke fargene fordi de er sterkere. Vel det må sies å være smak og behag. Selv synes jeg at farger skal være ganske mye mer dempet, generelt sett. Men mange liker sterke farger, så jeg ville ikke tørre å kalle sterke farger “dårlige”. Når det gjelder detaljene tror jeg ikke fargene har skyld i at noe er bort, kanskje i en enkel rute, men ikke llers. Jeg har både Tempo og en fransk samlebok, og så mye bedre ser det ikke ut med hensyn til strekene, selv om fargene er noe dempet. Jeg tror at uansett hvordan fargene hadde blitt ville noen ikke like dem, men dårlig er det ikke. Akkurat i dette tilfellet kommer noen av elementene bedre fram enn i tidligere utgivelser.

   
   — Ipcomics    14. November 2015, 22:09    #

Navn		Husk
Epost
Melding
	Textile Hjelp

FANTOMET NETTOPP NÅ <- Eldre | Nyere -> MINNER FRA EN NORSK BILINDUSTRI