Er Sproing – i sin nåværende form – den tegneserieprisen Norge trenger?
Av: Kristian Hellesund, med takk til Knut Robert Knutsen. Fotografier av Kristian Hellesund.
1, mars 2025 blir Sproingprisens videre skjebne avgjort. Under landsmøtet til Norsk Tegneserieforum skal organisasjonen ta stilling til hva som skal gjøres med prisens arbeidsinstruks.
Litt historikk: Inntil relativt nylig var prisen basert på at en fagjury av kritikere, bibliotekarer eller lignende som arbeidet seg frem til et utvalg nominerte.
Der har vært endringer i prisen basert på utviklingen i norsk tegneserieproduksjon: Noen ganger med nominasjon av enkelthistorier, noen ganger med fokus på bokutgivelser, og andre ganger har man inkludert serialiserte historier. Regelen om at et samlet verk der deler av materialet allerede hadde vært nominert – eller hadde vunnet en pris – ikke kunne nomineres, var spesielt kontroversiell i miljøet.
Noen ganger har man håndhevet en regel om at kun tegneserier sendt inn til NTF kunne vurderes. Andre ganger har man åpnet for at alt som ble utgitt det aktuelle året kunne nomineres uansett. Begrunnelsen for at det skulle sendes inn, var at juryen skulle ha tilgang på tegneseriene uten å måtte kjøpe alt selv. Men dette var ikke reflektert i praksis, da juryen ofte aldri så disse utgivelsene.
For tiden er det medlemmene som selv stemmer frem vinnerne av Sproingprisen. Dette gjøres gjennom flere runder. Først kommer medlemmene med forslag til prisvinnere. Deretter er det en avstemningsrunde der fem finalister kåres. Til slutt stemmes vinneren frem blant disse fem finalistene.
Den gjeldende arbeidsinstruksen har noen underlige punkter. Først og fremst havner ingen tegneserier i avstemningen uten at forlaget bak har sendt inn alle årets utgivelser til Norsk Tegneserieforum. Dette gir ikke mening, da det ikke lenger formelt er slik at heftene sendes inn til en fagjury, men blir stemt frem av medlemmene. Svært få av de som kan nominere, har tilgang på NTFs juryeksemplarer. Bare de som frekventerer selve Tegneseriemuseet på Brandbu.
Dernest kan ikke en tidligere prisvinner vinne Sproingprisen på ny. Dermed utelates en rekke viktige tegneserieskapere. At et enkeltverk kun kan nomineres en gong, gir mening. At en tegneserieskaper skal lide samme skjebne? Ideen tyder på manglende tillit til kvaliteten i seriemiljøet. Et tidligere jurymedlem uttalte en gang at det ikke var noe poeng i ein separat Sproingpris for avisstriper, da Frode Øverli ville vinne hver gang. Dette er ikke bare særdeles nedlatende overfor de mange andre talentfulle tegneserieskaparane som driver med avisstriper, men tanken om at en ikke skal la personer få delta i avstemningen fordi de kan vinne for ofte, er merkelig.
I tillegg er det forskjell på teori og praksis når Norsk Tegneserieforum arbeider med prisen. I arbeidsinstruksen heter det at det er utgivelser som skal premieres. Like fullt ser vi at biserier i tegneseriehefter dukker opp på nominasjonslister, og senest i fjor vant en biserie Sproingprisen i både norsk og oversatt kategori. Uansett om man mener prisen bør inkludere eller ekskludere biserier, så MÅ dette komme tydelig frem i instruksen.
Hvor viktig er egentlig finalerunden med avstemning? Skal vi tro det som skjedde under utdelingen på Outlands tegneseriefestival i Oslo i fjor, så betyr den null og niks. Under prisutdelingen leste representanter for landsstyret i Norsk Tegneserieforum opp alle forslagene medlemmene hadde kommet med til prisen som om de var nominerte, i stedet for bare å lese opp finalistene. Dette underminerer statusen som kommer med bare det å være nominert. Det noe av poenget med en bransjepris. Det handler ikke bare om hvem som vinner, men også om å sette søkelyset på flere som fortjente å vinne.
Når vi ser tilbake på vinnerne av Sproingprisen, så er det en god samling med flotte tegneserieskapere som har vunnet prisen. Like fullt avspeiler ikke de siste årenes nominasjonslister nødvendigvis de beste tegneseriene som har vært utgitt i Norge i sin samtid. Enten det handler om medlemmenes forslag, forlag som ikke sender inn tegneserier til Norsk Tegneserieforum, eller tegneserieskapere som allerede har vunnet Sproingprisen.
Vi trenger en god og samlende tegneseriepris i Norge. Den bør være juryert, men siden en organisasjon står bak Sproingprisen, krever det at medlemmene i Norsk Tegneserieforum finner en god løsning. Tiden er derfor inne for en ny og oppdatert arbeidsinstruks for Sproingprisen som vil gi en bærekraftig og viktig pris i årene som kommer. Nå er det landsmøtet til Norsk Tegneserieforum som bestemmer.
Det er ikkje til å stikke under ein stol at prisen har mista sin status blant mange i bransjen, det er alltid mykje kommentarer og missnøye rundt prisen, sjølv om dei som vinn sjølvsagt fortener å få pris. Eg trur missnøya heng saman med at det ikkje er juryarbeid som står bak. Ein gjev jury gir ein gjev pris. Det er også mykje jobb og ein profesjonell jury må honorerast, ein pris med tyngde kan ikkje baserast på gratisarbeid og idealisme. Alle prisane som fins no er nokså like tykkjer eg. Eg savnar at det ikkje berre er ein pris, men fleire prisar til ulike sjangrar, lengdeformat, trykk, nett, forlag og indie. Om ein kategori ikkje har kvalifiserande kandidater vert ingen pris i den kategorien det gjeldande året, det er slik andre priser gjer det. Eg trur noko slikt kan stimulere og formidle bredda som me har no i norske teikneseriar og Prisar som visar bredda er eit tomrom som Sproing lett kan kapre og dermed verte ein viktig pris. Sproing hadde då kunne vorte teikneseriane sitt svar på Spellemann, men det er ei veldig stor oppgåve å ta på seg. Fokus på norske verk trur eg også er bra for prisens relevans, det er flust av prisar der dei importerte teikneseriane kjem frå, så ein burde ikkje bruke krefter på det tykkjer eg. Kanskje det er lettare å få støtte til ein pris om den fokuserer på det norske. Om dei grepa som Kristian skriv om vert gjort så trur eg at Sproing i allefall kan kome seg på sporet att, det hadde vore bra!
Takk for at du tar tak i arbeidsinstruksene, Kristian. Var det ikke slik i starten at en serieskaper kunne bli nominert og få ny pris selv om hun/hun hadde vunnet tidligere? Og hva med nyutgivelse av serier utgitt for mange år siden; kan de få en ny mulighet i et nytt format?
Og til Fredrik: Hva er en «gjev jury»? Fordelen med en «folkejury» er at serier som de «finkulturelle» har sett ned på kan bli løftet opp av de lesere som har fulgt seriene gjennom mange, løfte fram disse og vise betydningen de har hatt for leseglede, mangfold og serieinteressen i de tusen hjem.