Grisens skjulte agenda

Bare tre bind inn, og serieskaperne utfordrer status quo i «Saga og den hemmelige kilden».

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å omtale tredje bindet av denne franske (bretonske) barneserien om Saga for seg. Men ettersom det norske forlaget ikke har planlagt å utgi noen flere bind av serien i høst, og dette er et utvidet volum – Vel, kanskje det er verdt det likevel.

Når «Den hemmelige kilden begynner» er alt som før. Kjælegrisen Snorre prøver å rømme fra Sagas klamme hånd, Saga er fortsatt selvopptatt, frekk og overmodig. Hennes beste venn Hugo er fortsatt redd, men lojal. Ingen andre tar henne på alvor når hun sier hun er en heks. Og hun har funnet en ny mulig ledetråd på leting etter forbindelsen mellom henne og den mytiske landsbyheksa Naïa.

Til å begynne med er historien mye variasjon over samme tema som i de foregående bøkene, med oppdagerferder i mystiske skoger, store farer og heksekrefter som kun virker når det er siste mulige utvei. Men i mellomtida har Snorre sin egen plan for å hjelpe Saga; selv om han nettopp prøvde å rømme, er han så lojal mot sin «herre».

Mye av hendelsesforløpet er avhengig av veldig beleilige tilfeldigheter, slik tilfelle ofte er i fabelprosa. Men som etterordet gjør oss oppmerksom på, er noen av disse tilfeldighetene basert på bretonsk folklore, så «Saga» er en videreføring av den eksisterende regionale mytologien. Andre aspekter er nok derimot tatt med fordi de er beleilige, men samtidig er de stimulerende både for historien og for leserens fantasi.

Tegningene er igjen ved Carine Hinder med digitale akvarellfarger av forfatter Jérôme Pélissier. Samspillet mellom tekst og tegning er viktig, særlig for humoren. Og særlig fordi noen av morsomhetene er litt bløtere denne gangen. F.eks., når Hugos mamma kommer med sin variant av den gamle «tigerstein»-vittigheten. Men det er lett å bli underholdt takket være den visuelle prestasjonen og konteksten som vitsene blir filtrert gjennom. Hovedpersonens syrlige kommentarer er til stor hjelp her. Ironien er nemlig at den innbilske og overilte Saga ofte er en slags fornuftens røst i serien sin.

Bare et sted fungerer den bløtere humoren ikke helt etter hensikten, vil jeg hevde: Et sted i skogen blir Saga og Hugo tatt til fange av vesener som vil brenne dem som hekser. Heldigvis setter de dem i bur som det er ikke noe problem å gå rett gjennom. Dette får Saga ikke Hugo til å se eller forstå. Hugo er naiv, men en så grunnleggende blind dumskap er ikke karakteristisk for ham

Humoren bærer uansett ikke historien alene, og heller ikke de vakre og fantasirike skogsmotivene, selv om de hjelper. Hele tegneseriens mytologi tar et langt skritt videre i «Den hemmelige kilden». Så langt at jeg i denne teksten må være ekstra nøye med å unngå spoilere. Selv om du har fått et forvarsel er det mulig på bli overrasket.

Bare tre bind inn, og Pélissier og Hinder bryter merkbart med status quo i «Saga». Serien er nå inne i en spennende utvikling, og potensialet er stort, men nye og annerledes fortellergrep er kanskje helt nødvendig for å føre serien videre herfra.

Så ja, det var verdt en egen omtale likevel.