Nye lederskap med nye allierte blir satt på en ildprøve i den fjerde Alene-boka «De Røde Vardene».

Guttetyrannen Saul er død, og med ham går samfunnet han bygde i fornøyelsesparken «Treasure Island» i oppløsning. Dodji, Lea, Ivan, Camilla og Tommy vender tilbake til byen sammen med en broket forsamling barn og tenåringer som også ville forlate parken.

De fleste nykommerne blir vi bare overflatisk kjent med i denne omgangen, fordi serieskaperne fortsatt vil fokusere på hovedpersonene (i alle fall to av dem; mer om det litt senere). Men i tre nykommere utmerker seg, på forskjellige vis, alt nå som berikelser for serien: Hedvig, som med sin anarkistiske, gladvoldelige holdning kan minne om Batman-antihelten Harley Quinn, er først og fremst et fornøyelig innslag, selv om det blir antydet at hun kan være en skikkelse vi skal ta mer seriøst senere. To figurer som derimot krever å bli tatt seriøst med det samme er søsknene Alexander og Selena. Allerede da de dukket opp helt på slutten av forrige bok, var det tydelig at de skjuler viktige hemmeligheter. Alt ved framtoningen deres roper «urovekkende», inkludert de tomme øynene, pokerfjesene, den stive holdningen og det faktum at de snakker lite, minst av alt om hvor de kommer fra.

«De Røde Vardene» har i det hele tatt mange pirrende frampek, både fra nye karakterer, i form av videre spekulasjoner om hva som egentlig hendte den natta da de voksne forsvant sporløst, og i form av to hendelser helt mot slutten av boka. Men hovedhistorien er enkel nok: Barna blir oppsøkt av Knivenes Mester fra bok to, og selv om han fortsatt har vansker med å kommunisere, greier han å få fram at han trenger hjelp til å redde en baby, Lucia (trolig søsteren hans), som er kidnappet av en koloni med sirkusaper i byen. Disse stammer fra et tog som kolliderte skjebnenatten.

Serieskaperne forutsetter på dette tidspunktet at vi har lest de foregående bøkene, og kjenner igjen ting fra kontinuiteten. Verken Haiklanen, Knivenes Mester eller sirkusdyrene blir ordentlig forklart, men alle slike elementer glir sømløst inn i handlingen, og det ikke nødvendig å få disse forklart for å følge med på historien. Hovedfokuset er uansett ikke på slike elementer, men på hvordan Dodji og Ivan takler det ansvaret som ligger på dem. Etter tur blir de gitt lederansvar, med Ivans ildprøve som høydepunkt. Konfrontasjonen med apekolonien er faktisk det skumleste som serien Alene hittil har bydd på, og jeg sier det som en anbefaling mer enn en advarsel; det er en del av seriens modning. Især for Ivan og Dodji er denne historien en modningsprosess som byr på betydelig med karakterutvikling.

Boka slutter med en cliffhanger – egentlig med to, selv om den andre ikke er så dramatisk. Hovedplottet i «De Røde Vardene» fungerer altså greit på egenhånd, men i stadig sterkere grad gir serien inntrykk av å ville fortelle en sammenhengende historie. Fordi den fungerer best slik.

Alene 4 – De Røde Vardene
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
ISBN 978-82-93569-03-9
52 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Les om de andre bindene i serien:

1: Forsvinningen
2: Knivenes Mester
3: Haiklanen
4. De Røde Vardene
5. I hjertet av malstrømmen (også om filmen)
5. I hjertet av malstrømmen (spoilere)