Det eneste håndverksmessig positive ved «Ayotzinapa: I live da de tok dem» er forordet og etterordet.
«Ayotzinapa» forteller om de etterlatte foreldrene til 43 studenter som forsvant underveis til en demonstrasjon i Mexico 26. September 2014, og deres jakt på sannheten om hva som hendte med barna deres. Vi får høre foreldrenes historier og hvordan de grep om en hel nasjon i jakten på sannheten, som de enda ikke har fått. Det er en hårreisende historie om en regjerings stadig undertrykkelse av urbefolkning og bønder. Det er også en historie man burde lese om i forordet og etterordet.
Dette er en anmeldelse av fortellergrepene som er blitt gjort for å formidle denne grusomme, underkommuniserte historien. Boken er skrevet av Andalusia K. Soloff, tegnet av Marco Parra og farvelagt av Anahí Galaviz.
Bokens prolog, skrevet av forfatteren selv, er en følelsesladet tekst. Den fungerer som en introduksjon til historien, og forteller om kilde- og informasjonsinnhenting. Mens etterordet av John Gibler gir en, for meg, viktig kulturell- og samfunnsmessig forståelse av det politiske klimaet i den meksikanske regionen der historien tar sted. Leseropplevelsen ville tjent på at denne teksten kom først, men det får så være. Alt i alt er de tekstlige bidragene veldig gode på hvert sitt vis, og formidler historien mye bedre enn tegneserien for øvrig.
Bokens palett er grå, noe som ikke gjør de ganske kaotiske tegningene noen tjenester.
Bokens gråtoner er tilsynelatende ganske umotivert. Tegningene får dybde på grunn av strek og perspektiv, men fargelikheten i gråtonene forvirrer øyet mitt og ødelegger dybden som streken lager. Ting som foregår helt forskjellige steder i et rom har samme nyanse, som gir opplevelsen av at de er like nær seeren. Det ødelegger illusjonen av at dybde finnes, dermed blir en allerede kaotisk og uoversiktlig historie enda mer kaotisk.
For kaos finnes i aller høyeste grad. I noen tilfeller er det naturlig å se på dette som et grep, da særlig i de to første kapitlene, som tar for seg møtet med politistyrkene og den voldsomme beskytningen av studentene. I andre tilfeller virker det som slepphendt formidling. Et eksempel, og denne typen ting skjer ganske ofte: På et tidspunkt blir vi introdusert for tre karakterer som sørger og deler smerten med resten av forsamlingen i en kirke. I neste rute kommer en helt ny person, som henvender seg til tre helt nye personer, og foreslår at de skal ut å lete etter studentene. Det er uklart om disse to hendelsene foregår i samme rom. Om dette er ment for å avbilde kaoset i den frustrerende situasjonen til de etterlatte, en slags hjelpeløshetens montasje, lykkes den til en viss grad. Den formidler et kaos, eller rettere sagt, formidlingen er kaotisk. Som leser sitter man igjen med følelsen av at det stadig voksende karaktergalleriet er rekvisitter uten det mål å bære historien frem, men å simpelthen eksisterer for å befolke den visuelle verdenen og gi dialog en eier. Dette gjør at man forholder seg hverken empatisk eller sympatisk til karakterene, de er mer i veien.
En annen ting som gjør denne leseropplevelsen frustrerende er måten tekst er behandlet og boblene plassert. Den bryter til stadighet med konvensjonelle regler for leseretning, og når man først tror man har fått grep om bokens egne regler for hvordan boblene skal leses, viser det seg at det også var feil. Jeg måtte flere ganger ta for meg ruter på nytt, både på grunn av dette uforståelige oppsettet, men også på grunn av skrivefeil og ufullstendige setninger. Den hopper også mye i både tid og rom som gjør det hele alt annet enn lettfattelig. På et tidspunkt går vi fra 7. desember til 4. desember for så å hoppe fram til 6. desember. Dette virker som arbeidet til noen som hadde innmari lyst å lage en tegneserie, uten å forstå at det handler om mer enn tegninger som kommer etter hverandre.
Selve tegneserien står igjen som en mangelfull avsender av følelser og faktuelle opplysninger og ved tegneseriens slutt var i hvert fall ikke jeg så veldig mye klokere. Den virker som et alt for langt visuelt supplement til tekstene, uten i det hele tatt å være et nyttig supplement. Etter all tid som har gått inn i forarbeid, og arbeid underveis med denne boken, er det synd at det forsvinner i det visuelle kaoset. Til syvende og sist er en bevisstgjøring av hendelsene denne bokens hovedoppgave slik jeg ser det, og det har den fått til. Jeg håper den vil gjøre det samme for flere.
Ayotzinapa: I live da de tok dem
Skrevet av Andalusia K. Soloff, illustrert av Marco Parra og Anahí Galaviz.
Oversatt av Susanne Normann
Forord av forfatteren
200 sider
269 kr.
Camino Forlag
