Fra «Den uendelige historie» av Michael Ende til «Blekkhjertet» av Cornelia Funke er det kommet historier om gleden ved å fortelle historier og å lese bøker. Med Bokslukeren har Bjørn Ousland tatt for seg temaet på en ny måte.
Sana, August og Ella har en bokklubb. De leser bøker, deler bøker og snakker om bøker. Så en dag skjer noe merkelig. Alle bøkene til Ella forsvinner sporløst, og etter hvert som dagene går forsvinner Sana og Augusts bøker også. Til og med alle bøkene på skolen og biblioteket forsvinner. Bokklubben bestemmer seg for å undersøke saken, og oppdager et mystisk vesen som tar dem med seg langt ut på havet til en liten øy der det bor en underlig mann.
Historiens første del er fint bygget opp, med et relativt lite mysterium hvor vi blir kjent med karakterene. Selv om vi ikke får vite stort mer om deres liv og andre interesser, er personlighetene deres like tydelig og forskjellig utformet som utseendene. Mysteriet med de forsvunne bøkene har også en spennende oppbygging, og jeg setter pris på karakterer som til en forandring jobber og planlegger for å løse et mysterium, heller enn å snuble over ledetrådene eller løsningen.
Løsningen på mysteriet er i hovedsak en original og morsom idé som gir tilfredsstillende svar. Dessverre føles avslutningen litt for brå, og det er mye av historiens siste del som blir gått vel mye over med harelabb. Dette gjelder for eksempel når gjengen har blitt tatt til fange og er mer bekymret for at de ikke har noe å lese enn hvordan de skal komme seg ut, og når de forsøker å fortelle den underlige mannen om verden utenfor: «Trafikkulykker, menneskeetende tigre og blodtørstige ulver er funnet på?» spør han. «Folk med geværer er farligere enn ville dyr,» svarer Ella «Som sagt … det er litt komplisert,» svarer August. Og da var det altså ikke mer å si om den saken? Det er synd at Ousland virker å ha nedprioritert dette, når resten av historien er så gjennomført.
Tegningene er laget med tykke, myke og ru streker, med duse farger i gul -og blåtoner, som forsterker den generelt koselige stemningen i boken. Tegningene er relativt enkle og stiliserte, men med detaljerte bakgrunner. En av mine favorittdetaljer er de gangene jeg kan se og kjenne igjen hvilke bøker gjengen holder på med. Blant titlene finner jeg Neil Gaimans Coraline, tegneserien Dragens Øye og dessuten får Ousland «reklamert» for sin egen bok, Prompetroll.
Likevel skulle jeg gjerne sett at bøker som sådan var et litt større tema i boken. Gjengen snakker gjerne om hvilke bøker de liker, og høytlesning blir en nøkkel i boken. Men det hadde jo vært passende om de kunne bruke bøker i andre sammenhenger også, for eksempel å bruke det de leser for å løse problemene sine eller gi inspirasjon.
Som ivrig lesehest selv setter jeg virkelig pris på hvordan bøkene knytter sammen vennskap heller enn å gjøre leserne til ensomme særinger. Som i de to tidligere nevnte bøkene, hvor Bastian blir mobbet på skolen over sin leseglede og fortellingsskriving eller Meggie, som ikke har noen venner det blir snakket stort om. Derfor blir jeg også en smule usikker på hva som egentlig er moralen eller budskapet i fortellingen. Når de kommer til den mystiske mannen, virker bøkene mer som en virkelighetsflukt og mur mot omverdenen.
Men kanskje svaret er at det kan være begge deler, eller at det er en kombinasjon, eller at alt handler om hvordan man bruker bøkene. Eller kanskje ingen av delene, for tross alt trenger ikke alle bøker å ha en moral, og som nok karakterene ville vært enig i: til syvende og sist skal man lese for å ha det kjekt, og jeg er ganske sikker på at «Bokslukeren» vil glede mange bokslukere.
Bokslukeren
Av Bjørn Ousland
160 sider
329 kr. (veil.)
Cappelen Damm
