De tre første Paracuellos-albumene til Carlos Gimenez er tilgjengelig i en dansk samlebok. I påvente av en norsk utgave bør man oppsøke denne.
De selvbiografiske tegneseriene til Carlos Gimenez spiller på det meste av følelser. Den spanske tegneserieskaperen tilbrakte store deler av oppveksten på ulike barnehjem i Franco-tiden. Dette har han skildret i tegneserien “Paracuellos”, som vi i Norge har lest utdrag fra i Serie Spesial på åttitallet. Først brukte man det opprinnelige navnet, men etter hvert valgte Semic å kalle tegneserien for “Barnehjemmet”.
I april kom Forlaget Zoom i Danmark med en samlebok med de tre første “Paracuellos”-albumene. Dette er en oppfølging av fjorårets samlebok “Vores kvarter”, som tar for seg Gimenez’ selvbiografiske tegneserie “Barrio”. De to første “Paracuellos”-albumene ble utgitt på dansk av forlaget Interpresse som “Børnehjemmet” i 1983 og 1984, og Forlaget Zoom har beholdt denne tittelen. Samleboken byr på en ny oversettelse, og ulike forord av Gimenez som ikke fantes i de opprinnelige danske albumene er tatt med her.
“Børnehjemmet” består av tegneserier laget gjennom flere perioder. De to første albumene har episoder Gimenez laget i perioden 1976 til 1981, mens det tredje albumet inneholder tegneserier fra 1997 og 1998. Samleboken har fått stive permer, og papirkvalitet og trykken er god. Mens de opprinnelige tegneseriene er håndtekstet med store bokstaver av Carlos Gimenez, har Forlaget Zoom valgt en håndtekstnær font med både store og små bokstaver. Layoutmessig er dette dessverre mindre innbydende enn det opprinnelige arbeidet til Gimenez.
“Paracuellos” er en særdeles sterk leseopplevelse. Vi får små glimt fra Gimenez’ oppvekst der det hoppes i tid og sted. Det meste foregår i årene 1947 til 1953. Carlos Gimenez bodde på flere ulike barnehjem, men det meste av tiden tilbrakte han på barnehjemmet i Paracuellos del Jarama, som har gitt navn til tegneserien. De eldste avsnittene har en streng form der mye informasjon og handling presses inn over to sider. Etter hvert bruker Gimenez mer plass, og de nyere historiene er på fire sider eller mer.
Barnehjemsbarna hadde ulik bakgrunn. Noen var foreldreløse, mens andre var barn av Franco-regimets motstandere og måtte tilbringe tid på barnehjem mens en eller begge av foreldrene satt i fengsel som politiske fanger. Felles for dem alle var at de havnet under et strengt regime i regi av den Franco-tro organisasjonen Auxilio Social. Her var det indoktrinering av fascisme og katolsk pietisme som stod sentralt, og barna måtte innordne seg en streng kontroll. Lærere, prester og falangister hadde fullstendig styring, og “Børnehjemmet” viser eksempler på sadistisk oppdragelse og uheldig menneskesyn. Det er flere forferdelige eksempler der barn blir mishandlet av autoritære voksne som utnytter sin makt. Vi hører om krenkelser, sult, utnytting og undertrykkelse, og det hele skildres på en slik måte at man hele tiden føler med barna. Det er flere fortellinger som brenner seg inn, men de sterkeste handler om sengevæterne på barnehjemmet, den uverdige behandlingen av en utviklingshemmet og en falangists stadige fysiske overgrep.
Samtidig er “Børnehjemmet” en varm bok som skildrer vennskap og barns gleder. Fascinasjonen rundt tegneserier, leker, mat og hyggelige opplevelser i fellesskap er noe av det positive ved leseopplevelsen. Det ligger et håp rundt møtet mellom små mennesker som finner muligheter og positivitet i et ellers dystert miljø der undertrykkelse, politisk og religiøs indoktrinering preger tilværelsen.
Carlos Gimenez er en utmerket tegner. I “Paracuellos” har han brukt en stil der ansikter er karikerte og ekspressive, og bygninger og natur har en mer realistisk fremtoning. Gimenez kan gjerne bruke repeterende ruter eller motiver i tegneserieboken, og han er ikke fremmed for at replikker skildrer noe i kontrast til tegningene. Uttrykket er helt og holdent hans eget, og det er lett å kjenne igjen Gimenez’ selvbiografiske tegneserier selv ved et kort blikk. Han er en forteller som lett påvirker leserne med få virkemidler, og “Børnehjemmet” er en tegneseriebok som krever mye tid til refleksjon rundt både enkeltepisoder og lengre narrativer.
Oversettelsen til dansk virker ved første øyekast god, men når jeg sammenligner med Gimenez’ opprinnelige tegneserier føler jeg at det innimellom er en gjendikting som ikke alltid treffer. I “Vores kvarter” var der flere mindre heldige ordvalg. For eksempel ble det spanske ordet “hogar” oversatt med “kostskole” der man burde brukt “hjem” eller “barnehjem”. I “Børnehjemmet” fungerer det bedre, men det er sekvenser der oversetteren kunne hatt en mer presis ordbruk. For eksempel er det en sekvens med en sang der oversetteren skriver at barna som blir igjen på barnehjemmet i julen skal “spise rådden julemad”. I originalen heter det at barna skal “spise råtten fisk” (“comiendo pescado podrido”). Det er også andre slike ordlyder der oversettelsen ikke føles helt presis.
“Børnehjemmet” er en bok som byr på mye. Dette er en spanskspråklig mesterverk som dessverre aldri er utgitt i egne album eller bøker på norsk. Det burde den vært. I mellomtiden bør man oppsøke den danske samleboken. Sannsynligvis vil dette være det eneste stedet der man kan lese alle disse albumene på et skandinavisk språk.
Børnehjemmet
Av Carlos Gimenez
Oversatt av Jørgen Aabye
160 sider
DKK 398,-
Forlaget Zoom
Les også:
Oppvekst i Franco-tiden
