Husk oss til livet er en sterk bok. Joanna Rubin Drangers samling av historier om sin familie strekker seg fra lykkelig-alle-siden-dager til verden-er-forferdelig. Til tross for en tidvis uoversiktlig fortellerstil og litt for stor fokus på detaljer, er hennes dypdykk i familiehistorien gripende og emosjonelt tyngende fra første til siste side.

Bokens styrke er Joannas lidenskap for dette prosjektet. Den renner ut av sidene som sorgtunge tårer når hun oppdager at flere av familiemedlemmene hennes ble ført bort og myrdet i konsentrasjonsleir. Det er kanskje også dens største svakhet: Lidenskap og desperasjonen over å blåse liv i menneskene hun sørger over at verden har glemt, går hardt utover henne og til slutt boken.

Mot bokens slutt virker forfatteren sint og preget av all uretten spesielt Sverige, landet hun vokste opp i, lot skje mot jødene under andre verdenskrig. Hun tar et oppgjør med nøytraliteten Sverige påberoper seg å ha hatt under krigen, og legger tunge fakta på bordet for det motsatte.

Joanna forteller historien til flere deler av familien: De som flyktet til Sverige, etablerte seg og drev familiebedrift til sine gamle dager, familiemedlemmene som ble drept i pogromen i Polen mens de forsøkte å hjelpe noen andre, og verst av alt: de som ble ført til dødsleir, og aldri rakk å flykte.

Et spekter av følelser følger meg mens jeg leser om menneskene som overlevde og døde under forutsetninger jeg ikke kan forestille meg hvordan det var å leve. Det virker som forfatteren selv også finner dette veldig surrealistisk. At hun følte seg så urørt, men plutselig veldig berørt av det forferdelige Hitler gjorde mot folk av jødisk opprinnelse. 

Kunstuttrykket i boken skifter mellom Joannas enkle selvbiografiske tegninger av seg selv og familien, tegninger etter gamle bilder, aviser og propaganda fra før og under krigen, fotografier og detaljerte skildringer av både mennesker og natur. Forfatteren blander flytende og naturlig stil og stemning. Det er et sterkt virkemiddel, og det er tydelig at hun har lang erfaring som tegner, kunstner og illustratør.

Som forfatteren selv, har jeg en forkjærlighet for Art Spiegelmans Maus, og ser hvor viktig det er å opplyse om det som skjedde med millioner av mennesker under andre verdenskrig. Jeg lærer masse og syns boken er informativ og lidenskapelig, men jeg sitter med en følelse av at jeg hopper fra topp til topp, og aldri får pause under lesingen. Forfatteren stiller høye krav til min tålmodighet og utholdenhet som leser, da informasjonen som blir gjenfortalt er tung, persongalleriet stort og historiene beveger seg frem og tilbake i tid.

Etter tre hundre sider går det litt rundt for meg hvem som er i slekt med hvem, noe Joanna selv tar opp som et problem i boken: Hun tegner ut en samtale med sin mann hvor hun undrer om noen i det hele tatt kommer til å orke å lese ferdig boken på grunn av nettopp dette. Jeg er redd det kan være som hun selv frykter, at boken fort kan bli utilgjengelig for en del lesere, da den er så omfattende som den er.

For min egen del kan jeg si at forfatterens emosjonelle dybde i fortellerstil var det som gjorde at jo slukte boken til dens siste side. Joanna illustrerer hjerteskjærende en nabojente på vei til sin venninne for å ta følge til skolen, for å så være vitne til at hun blir ført ut av huset sitt. Hun ble aldri bli sett igjen i live. Jeg kan ikke annet enn å felle en tåre for det døde barnet. Forfatterens tungsinn mot bokens slutt er nå mitt, en formidlingsevne jeg ikke kan annet enn å beundre.

Husk oss til livet
Joanna Rubin Dranger
Norsk språkkonsulent: Aleksander Melli
428 sider
449 kr. (veil.)
Spartacus Forlag

Tina Søreng-Christensen har 11 års erfaring fra tegneseriebransjen og har studerte Bibliotek- og informasjonsvitenskap på Oslo Met.  Hun begynte å jobbe for Outland AS i 2010 og åpnet sin egen avdeling i 2014.  Fra 2017 til 2021 var hun redaktør for Nemi.  Hun jobber nå som masterdata officer på Ringnes.

Les også:
Holocaus frå eit barneperspektiv