Men hvem er du? gir leseren et innblikk i Martin Ernstesens opplevelse med sin Alzheimersyke far. En sterk skildring av en hverdag som pendler mellom forvirring, frustrasjon og glemsel med tidvis klarhet.

Boken avslører raskt at forholdet mellom far og sønn har vært anstrengt lenge før sykdommen. Vi får vite at i perioder har det vært flere år mellom besøkene og at årsaken til det ikke bare er tidsklemma. Refleksjonene i boken blir en form for bearbeidelse av tidligere konflikter, og ved nærmere ettertanke handler den minst like mye om det betente forholdet som Alzheimers.

Forholdet mellom barn og foreldre i boken er relaterbart. Det er derfor dette stikker dypt hos meg som leser. Påvirkningskraften bøker som denne har, er at den forteller leseren at den ikke er alene om å føle det slik. Ensomhet og skam er overveldende når du er pårørende i en situasjon som dette. Forfatteren beskriver det som ut av mitt eget hode: Den emosjonelle tyngden det er å besøke en person man er glad i, men som ikke helt er der lenger, og som tidvis ikke kjenner deg igjen. Du vet de ikke kan noe for det, men det sårer allikevel dypere enn man vil innrømme, og det river mer når man har uoppgjorte konflikter.

Ernstsens tviler på sine minner rundt faren Leif. Han beskriver en mann som jobbet hardt, og mye. Som støttet ham i hans valg om å studere kunst og som ikke presset ham til noe. Det er en tydelig beundring av mannen, men samtidig dveler han ved minner om en sint mann med et eksplosivt temperament, “Jeg leste at vonde minner fester seg bedre enn gode. Og de har jeg flere av. Jeg husker mange små øyeblikk. I de minnene er han alltid sint.”

Med hvert generasjonsskifte kommer det alltid nye ignoranser og misforståelser. Som barn eller barnebarn vil man gjerne se sine kjære i et godt lys, men jo eldre man blir, jo vanskeligere blir det å svelge frustrasjonen av urimelige og unødvendige holdninger og kommentarer. Sekvensen som treffer meg mest er den hvor den indisk-tyske kjæresten til Martin er på besøk, og hun blir fortvilet over Leifs og venninnen Ranveigs rasistiske kommentarer. Vi har alle vært den personen en eller flere ganger i livet. Hvor vi har stått stille på siden, mens vi overværer familie eller venner spy regelrett slette og nedlatende holdninger. Vi tier for å holde freden.

Ranveig bygger opp rundt Leifs karakterfeil. Jeg opplever det som at hennes oppdrag i boken er å motta oppbygd frustrasjon og sinne. Hun gir omsorg på sine premisser, men hun fremstår som enkel og egoistisk. Dette gjør at forholdet mellom Ranveig og Leif blir en symbiose av sort-hvitt tenkende mennesker med liten forståelse for andres situasjon med en god dose fordommer, som til syvende og siste velger seg selv, eller i dette tilfellet, hverandre.

Bokens utforming er nydelig. Jeg elsker den gjennomførte stilen og hyllesten til farens yrke. Fargevalget er utsøkt og hver side og oppslag er nøye gjennomtenkt. Jeg er svak for tegneserier med et eksperimentelt kunstnerisk uttrykk, og vil kalle denne boken den mørke vennen til Eisner-nominerte Asterios Polyp, hvor arkitekturens linjer er en stor inspirasjon for tegnestilen.

Noen ganger føler jeg at boken er litt kortfattet. Jeg sitter igjen med en del løse tråder. Samtidig forstår jeg at dette er en biografisk skildring av forfatterens liv, og at det ikke finnes en løsning på alle utfordringer. Innholdsmessig får jeg assosiasjoner til The Tale of One Bad Rat av Bryan Talbot, og fortellerteknikken minner meg om Art Spiegelmans Maus. Boken satte i gang en del tanker og refleksjoner fra eget liv og gjør at jeg sitter igjen med sterke følelser på godt og vondt. Dette er en tegneserie jeg varmt vil anbefale å lese.

Men hvem er du?
Av Martin Ernstsen
144 sider
399 kr. (veil.)
Gyldendal