«Bow & Arrow» er en personlig og sterk bokdebut som gjør inntrykk, ikke minst grafisk.
Det vil si, Ida Larmo er ingen debutant, verken i bokhandelen eller i serierutene. Hun kom med sin første barnebok, «Putekrigen» i 2016, og hadde da tidligere illustrert barnebøker for andre forfattere. Av tegneserier hadde hun «Spesielt» som fast innslag i bladet Rutetid i mange år. mens «Værbitt», en stripeserie inspirert av serieskaperens egne erfaringer som innflytter i Lofoten, gikk en periode i Dagbladet.
Men «Bow & Arrow» er hennes første tegneseriebok, en selvbiografisk beretning om studieåret hennes (2003/2004) i London. Eller mer nøyaktig, om studieåret i London og omstendighetene rundt det. Vi møter henne først i idylliske omgivelser hjemme i Bjørkelangen, men det ulmer under overflaten. Stemningen mellom foreldrene er trykket, og en nært forestående skilsmisse virker uunngåelig. Denne atmosfæren er ypperlig illustrert av serieskaperen, som bryter med bokas naturalistiske miljøskildring i det øyeblikket Ida møter foreldrene. Røyk og tentakler overvelder henne idet hun trer inn i foreldrenes hus. Litt senere opptrer faren hennes som en uformelig spøkelsesskikkelse, mens moren opptrer som en like spøkelsesaktig kontur. Kanskje ikke det mest subtile, men som billedlige metaforer i sterk kontrast til miljøet for øvrig, er de svært virkningsfulle og følelsesladde.
Ellers føles det først litt underlig å se Ida Larmos strek i et såpass langt og ambisiøst verk, kanskje fordi jeg har vent meg til å assosiere henne med striper og barnebokillustrasjoner. Tilvenningsprosessen går imidlertid raskt, og får sin belønning. For «Bow & Arrow» er en svært vakker tegneserie, selv når den formidler skittenhet og ubehag. Noe den gjør ganske ofte, særlig når handlingen faktisk kommer til London. Studieoppholdet framstår som en bittersøt erfaring for den unge kunstneren, et slags overgangsritual på veien inn i voksenlivet.
I tillegg til den utstrakte bruken av vannfarger og de mange landskapsmotivene, er Larmos karakteristiske og «cartoony» strek, som hun ikke har endret på i denne boka, ganske enkelt svært estetisk behagelig. De tilnærmet realistiske portrett-tegningene på for-og baksida er ikke representative, heldigvis. Larmo har også gjort det bevisste (velger jeg å tro at det er) grep å la det stå igjen skissestreker som gir tegningene et lett rufsete preg, og med det også mer karakter. Like viktig er evnen hennes til å variere uttrykksformene mellom tegneserier og illustrerte prosatekster, mellom detaljerte episodeskildringer, generelle observasjoner (særlig av engelske væremåter) og vare stemningsbilder – både tegnede og akvareller. Akvarellene alene rettferdiggjør det store formatet
«Bow & Arrow» er Ida Larmos første lengre tegneserie, og det synes. Manuset er fragmentarisk konstruert, med mye vekt på tilfeldige observasjoner og noen få enkeltstående episoder, særlig i London. Til gjengjeld er føles fortellingens ramme helhetlig og tilfredsstillende fullendt, og boka gir et autentisk følt inntrykk av hvordan serieskaperen kan ha opplevd studieåret. Vi får vite det som hun syntes det var verdt å huske, og der er naturlig nok anekdoter som stikker seg ut; det kalde vannet i studenthybelen, daten som hun prøvde å få ordnet i flere uker, og det tilfeldige filmstjernemøtet. De sterke følelsene, av frustrasjon og sinne, men også av lykke, er de som varer. Det er personen Ida Larmo vi blir kjent med, mer enn livshistorien hennes. Og den personen gir enormt av seg selv.
Bow & Arrow
Av Ida Larmo
152 sider
299 kr. (veil.)
Cappelen Damm
