Det må en prinsesse, eller to, til

I en morsom vri på de klassiske eventyrene ønsker forfatteren å ta opp store temaer. Men spørsmålet er om ikke fortellingen hadde fortjent litt bedre plass.

Du skal ikke lenger enn et par ruter inn i denne fortellingen før du skjønner at dette er en forfatter som vil si noe. Og dette noe har med kjønnsroller å gjøre. Historien begynner i kjent stil; innelåst prinsesse i et høyt tårn roper på hjelp. Men når hjelpen først kommer blir hun skuffet. For hva kan vel enda en prins få til? Det har tydeligvis vært en hel haug av dem som har prøvd allerede. Heldigvis er det noe annerledes med denne reddende ridderen. Det er selvfølgelig ingen prins som dukker opp, men en prinsesse.

Jeg likte umiddelbart ideen og karakterene og trakk på smilebåndet flere ganger. Men så skjedde det noe. Det som var morsomt og hadde kjentes som et friskt pust i starten opplevdes fort heseblesende og slitsomt. Temaene forfatteren ønsker å berøre kommer som perler på en snor i et forrykende tempo. Kvinnekamp, fremmedfrykt, forventningspress, kjønnsroller og søskenrivalisering har alle fått plass i den 56 sider korte historien. Innenfor disse sidene har også forfatteren fått plass til en noe unødvendig epilog. Selv hadde jeg foretrukket en mer åpen slutt. Men dette er en forfatter med en agenda, og da er det viktig at alle tar poenget.

For å understreke ”girl power” må prinsessene redde en stakkars prins ned fra et tre. Så klarer de å temme et troll ved å vise forståelse og bruke snille ord. For så å vinne hele folkets hjerte bare ved å ri inn i byen og smile. Jeg er en person som anser meg selv som glad og positiv og selvvalgt naiv i noen settinger. Misforstå meg rett, men jeg ønsker veldig sterkt å tro blindt på det gode i alle mennesker. Og selv for meg ble dette i overkant mye ”så lenge vi er snille med alle så er alle snille med oss”.  Et flott budskap selvfølgelig, men det virker for enkelt.

Både tegningen og fortellerstilen er gjort lette og tilgjengelige. Dette kan være brukt som et virkemiddel for å understreke hvordan store problemer kanskje ikke er så vanskelige likevel. Samtidig tydeliggjøres eventyrstilen der historiene gjerne er korte og har en litt enkel og usannsynlig (eventyraktig) slutt. Når det er sagt syns jeg tegningene er utrolig søte og de minner meg om tegnefilmer fra da jeg vokste opp. Jeg blir glad av den fargerike, men langt fra skrikende, paletten. Og det er fint hvordan karakterene får hele vår oppmerksomhet der de fyller de fleste rutene.  

Jeg blir sittende igjen med en følelse av at boken er altfor kort. Og selv om den er kort, er jeg nesten utslitt når jeg har lest den ferdig. Det er imponerende hvor mye som har fått plass på såpass få sider. Men det er ikke nødvendigvis en god ting. Spesielt ikke om du ønsker å vekke noe hos folk og oppfordre til ettertanke. Likevel, for å avslutte i en positivt tone, er jeg stor tilhenger av at denne litteraturen finnes og at den gjøres tilgjengelig for alle. Jo mer verden blir fortalt at kjønn ikke er noe som skiller oss, og at vi kan være den vi vil, og elske hvem vi vil, jo nærmere er vi en varig holdningsendring.


Prinsesse prinsesse alle sine dager
Av K. O’Neill
Oversettelse av Ole Johan Holgernes
56 sider
149 kr.
Outland forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.