Mer under overflaten

Krypto-serien har sine problemer, men tredje bindet, «Havgapet», gjør sin viktigste jobb ordentlig – Nemlig å utvikle seriens univers.

Forrige bind i Sandnes Medias serie, «Orkanen» gjorde ikke stort annet enn å avslutte den påbegynte intrigen fra første bok.. I denne boka, derimot lærer vi at Hans Jørgen Sandnes har et konsept, og at konseptet er litt mer avansert enn bare «nysgjerrig jente blir venn med sjømonstre». Sentralt i handlingen står seriens Hakkespettbok, den maritime kryptozoologiboka som inspirerte Ophelia til å begynne med å utforske havets mysterier. En dag blir den stjålet på åpen gate av en mystisk kvinne. Sporene leder til en like mystisk plattform, og Ophelia begir seg igjen til sjøs, sammen med Bernhard og akvarievaktmesteren Ruben.

«Krypto» ble ganske raskt en pen suksess, men ønsket om å produsere to bøker i året – enten det kom fra Hans Jørgen Sandnes og hans studio, eller fra forleggeren – tærer på kvaliteten. Serien fortoner seg sjelden så spennende og dynamisk som den burde. Dialogen er triviell og generell, selv i de øyeblikkene som er ment å være spenningsfylte, og så pregløs at det ofte føles irrelevant hvem som sier hva.  

Til og med bevegelser og positurer kan være overrakende stive og kraftløse. Særlig Ruben (som er sentral i bokas mer actionfylte scener) er et offer for dette. I en dobbeltside der han angripes av et sjømonster, ser det ut som om han går på løse lufta.  Scenen der egget han holder i klekker, gjør ekstravagant bruk av fartsstriper, noe som bare bidrar til å rette oppmerksomheten mot tegningens manglende følelse av animasjon.

Sjømonsteret er ellers med på å drive historien framover, men er uten betydning i seg selv denne gangen. Plottet med den stjålne boka leverer derimot til fulle på potensialet for videre utvikling av seriens univers. Den gir oss til og med svaret på hva tittelen «Krypto» egentlig skal bety (hint: Det er mer enn bare en forkortelse for selve begrepet «kryptozoologi»).

«Havgapet» gjør også klokt i å adressere en av seriens mest åpenbare spørsmål: Hva skjedde med Ophelias foreldre? Og svaret er at Ophelia holder kontakten med den biologiske moren, som er glad i henne og savner henne, men som også er den første til å innrømme at hun ikke kan ta vare på dattera. Grunnene kan leserne foreløpig bare gjette seg til. Hun har et herjet ansikt, så det kan være snakk om rusproblemer, men trolig ligger det mer bak. Faren er antatt død og – og dette kan vise seg å bli et vesentlig poeng – kryptozoologiboka var en gave fra ham. Her mer enn antydes det at vi ennå bare så vidt har skrapt overflaten når det gjelder denne bokas hemmeligheter.

Møtet mellom Ophelia og moren er en av bokas aller beste sekvenser. Den trivielle dialogen er for en gangs et ideelt virkemiddel fordi den unngår å fortelle for mye, bare akkurat nok til å vekke sympatien og holde på nysgjerrigheten.

I det hele tatt, når «Havgapet» er slutt, har serien som helhet tatt lange skritt videre. Substansen som jeg etterlyste i omtalen av første boka, er langt på vei der nå. Desto mer frustrerende føles det da at en såpass god historie ikke er bedre fortalt.


Krypto – Havgapet
Av Hans Jørgen Sandnes m/Sandnes Media
128 sider
249 kr.
Gyldendal


Les mer:
Intervju med Hans Jørgen Sandnes
Anmeldelse av bind 1, «Ned i dypet»
Anmeldelse av bind 2, «Orkanen»

2 tanker om “Mer under overflaten

  1. Krypto gutta er jo helt spinnville når de først setter i gang. Var så festlig å lese om den gangen de måtte drenere hele det gamle avløpssystemet for avføring. Til slutt måtte de vel leie inn Bybonden 57. Husker han måtte meisle ut gammel avføring som hadde herda, og midt inni der fant han noen gamle aksjebrev i det fantastiske selskapet Lavo.tv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *