«Tåke over Svartøy» vil gjerne være en norsk Cthulhu-saga, men mangler nerven til å gjennomføre det slik.
Men settingen er helt riktig. I «Svartøy» befinner vi oss i 1939, og blir kjent med 14 år gamle Jan, som bor på et barnehjem i Oslo. Av en eller annen grunn er Jan overbevist om at foreldrene hans er ikke døde, at de lever i USA. En mystisk mann med påfallende ansiktstrekk vil ha hjelp til å komme på sporet av barnebarnet sitt, som han mener bodde på samme barnehjem. Mot et løfte om penger til en Amerikabillett går Jan med på å undersøke saken. Slik kommer han i kontakt med en mystisk kult som dyrker oldtidsguden Dagon.
Forfatter Tore Austad er kjent både for krimromaner og ungdomsbøker, som han her prøver å kombinere. Som allerede antydet er utgangspunktet veldig H. P. Lovecraft; forfatteren har hentet store deler av bokas mytologiske materiale direkte fra Lovecrafts historier, særlig «Dagon» (1919) og «The Shadow over Innsmouth» (1931).
Derfor er det litt skuffende at «Svartøy» mangler de helt store grøssene eller utfordrende mysteriene. Det meste du trenger å vite blir avslørt i en dialog mot slutten av boka. Utfyllende informasjon får vi underveis gjennom vegger av tekst i bøker som Jan leser.
I mellomtida prøver både forfatter og tegner å trekke ut historien i det lengste. Best fungerer det når de lar Andreas Iversens tegninger fortelle alene med filmatisk flyt. Dialogen går derimot ofte i sirkler. Under etterforskning blir Jan fortalt omtrent det samme om Svartøy to ganger, henholdsvis av en skipper og en professor. At kapitlene er så korte og tydelig separerte er også et tegn på presserende behov for å fylle plassen.
Vrien i «Tåke over Svartøy» er så forutsigbar at ved førstegjennomlesing tenkte jeg overhodet ikke på at det kunne være ment å være en vri, som er en viktig grunn til at jeg fant grøssegehalten noe mangelfull. Ved ny gjennomlesing ser jeg at historien i det lengste gjør et hederlig forsøk på å skjule budskapet bak spenning, mørke og mystikk. Selv om jeg fortsatt er overbevist om at svært mange lesere i den tiltenkte målgruppa vil gjennomskue vrien i god tid.
Om atmosfære og miljø er hentet fra Lovecraft, er det en nemlig annen inspirasjonskilde som jeg mener å kunne lese ut av «Svartøy», og det er regissør Guillermo del Toro – Særlig filmene «Pans Labyrint» fra 2006 og «The Shape of Water» fra 2017 (med sistnevnte deler boka også det kryptozoologiske og maritime temaet). Den innforståtte samfunnskritiske kommentaren i Aurstads og Iversens bok reflekterer noe av den samme idealismen som hos del Toro.
Iversen fikk kanskje denne illustrasjonsjobben på bakgrunn av arbeidet sitt med Edward Rubikon-bøkene. I utgangspunktet har jeg aldri følt at han er velegnet til å tegne sistnevnte, eller noen serie som dreier seg om overnaturlige vesener og fenomener. Men i «Tåke Over Svartøy» overrasker han positivt. De runde, naive og flate illustrasjonene hans passer mer naturlig inn i en mørk og værhard overnaturlig thriller lagt til fortida, enn i en moderne (sub)urban fantasy som Edward Rubikon. Når han i tillegg konsekvent bruker mørke, matte, og grå farger, er atmosfæren perfekt.
Og atmosfæren redder mye. I Andreas Iversens strek er det fullt mulig å tro på Norge, med sine øde småsamfunn og værbitte kyster, som en naturlig del av Lovecrafts univers.
Tåke over Svartøy
Skrevet av Tore Aurstad, tegnet av Andreas Iversen
176 sider
279 kr.
Gyldendal
