Så går tusen år

I 2021 kom Tedrageforbundet ut på norsk, en søt fortelling om minner, tradisjoner, te og drager. Tre år senere er oppfølgeren Tedragefestivalen en tegneserie som er lengre og har et utvidet univers.

For min del er fortsettelsen på Tedrageforbundet slik jeg ville ønsket den. I stedet for å følge Greta og Minette fra forrige bok videre, lærer vi nå mer om bakgrunnen til Hesekiel og særlig Erik, og om verdenen de lever i. Hovedpersonen er sankeren Rinn, som Erik er onkel til. Vi følger Rinn på sanketur ute i skogen, der hen kommer over et gammelt alter og vekker dragen Aedhan, som til sin overraskelse oppdager at han har sovet i åtti år. Hesekiel og Erik drar ut for å finne og uskadeliggjøre den antatte kilden til søvnforbannelsen, men finner ut at ikke alle problemer trenger å løses med sverd og magi.

Tedragefestivalen er over dobbelt så lang som Tedrageforbundet. Flere historielinjer følges, slik at historien hopper litt mer rundt enn i forrige bok. Jeg får en følelse av at forfatteren vil mer i denne boken, ikke bare på historieplanet, men også med det tematiske. Mens forrige bok blant annet inkluderte LHBTQ+-temaer og kjønnsroller, er det i denne fortellingen også tatt opp hørselshemning og fokus på matlagning og sankning av råvarer i naturen.  Som i den første boken er dette mer bakgrunnstema, og glir naturlig inn som en utfylling av universet og tedrage-verdenen.

Til tross for lengden og flere historier, går fortsatt tedrageuniverset i et passende langsomt tempo og holder på stemningen fra den første boken. Dette er en historie for avslapning, ikke action. Også i denne boken er temaet minner viktig, selv om det har kommet litt i bakgrunnen. Denne gangen strekker det seg litt lengre enn minnene til enkeltmennesker, og handler heller om minner over flere generasjoner og tilbake tusenvis av år.

Hele boken er gjennomført feelgood, og blir dermed et avslappende friskt pust i en jungel av langt mer actionfylte og mørke fortellinger. Av og til føler jeg likevel at fortellingen blir vel konfliktsky. Det er aldri noen som krangler, og med unntak av noen få monsterangrep er det aldri noen konflikter, eller en gang motstridende interesser, og alle ser ut til å være glade i og respektere hverandre. Tedragene er gjerne de beste karakterene når det gjelder å uttrykke følelser. Selv om de ikke snakker, og oppfører seg mest som hunder eller katter, har de likevel tydelige personligheter og gir uttrykk for alt fra fornærmelse til overlegenhet.


I forrige bok mente jeg at Tedrageforbundet bare lot meg se gjennom nøkkelhullet til denne verdenen. I Tedragefestivalen har jeg, som håpet, fått åpne døren litt på gløtt, men slik som med alt annet i denne verdenen går det langsomt å lære om verdensbyggingen. Vi vet fortsatt lite om kulturen og folket til Hesekiel (sylker), Minette og svartalvene (for ikke å si «tabaxi»-bakeren på side 29 i den forrige boken … selv om jeg kanskje er litt alene om å interessere meg for den) og selv om vi nå får vite mer om drager, som tidligere ikke er nevnt, er det lite vi får lære om historien, kultur, magisystem og så videre.

På engelsk er det kommet ut en tredje tedrage-bok, og jeg håper K. O’Neill vil skrive enda flere bøker om universet. Hvis den siste skal fortelle om alt jeg har lyst til å høre om, må den nok være ti – heller enn to – ganger så lang som forrige.


Tedrageforbundet
Av K. O’Neill
Oversatt av Daniel Reinsfelt
132 sider
299 kr.
Outland Forlag

Se også:
Te og tradisjoner
Verdiene skinner gjennom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *