Kristian Hellesund har besøkt Tegneseriemuseet på Brandbu. I tillegg til de åpne publikumsutstillingene er det også blitt tid til en kikk i arkivene.

Fotografier av Kristian Hellesund, untatt der annet er spesifisert.

Jeg sitter i en leiebil på vei nordover fra Gardermoen. Målet er Brandbu. Tettstedet på Hadeland har sitt eget tegneseriemuseum, det eneste i Norge. I det jeg kjører videre i et vinterlig landskap kommer tankene om hvorfor jeg sitter i bil og ikke bruker offentlig transport. Det går én flybuss til Hadeland for dagen, og skal jeg reise offentlig må jeg via Oslo. Da blir 45 minutter på gode veier å foretrekke fremfor en reise med tog og buss som i verste fall kan ta nærmere tre timer. I tillegg er ikke åpningstidene helt kurante i forhold til offentlig transport. Museet er åpent mellom klokken 1400 og 1700 på lørdager og søndager, og det betyr at man ikke kan bruke bussen fra Brandbu om lørdagene dersom man skal innom museet.

Opp gjennom årene har jeg sett enkelte muséer, utstillinger og arkiver utenfor Norge som har hatt fokus på den niende kunstart. Flere av dem har virkelig imponert meg. På vei til Brandbu er jeg spent på hva som møter meg. Jeg vet at utstillingene i stor grad har vært de samme i over tyve år, men vel så interessant er det som finnes i kulissene. Vi snakker om et tegneseriearkiv med tusen meter arkivmateriale. Dette er ikke tilgjengelig for vanlige besøkende, men som tegneseriehistoriker er jeg lovet tilgang til arkivet.

Det er det gamle avishuset til avisen Hadeland som er blitt omorganisert til museum. Selv om bygningen både fra riksveien og utendørs er skiltet med Tegneseriemuseet, befinner det seg flere muséer og organisasjoner i bygget. Blant annet snakker vi om et antikvariat, et lekemuseum, et radiomuseum, et modelljernbanemuseum og selve Tegneseriemuseet. I tillegg finnes samlingen som går under navnet Tegneseriearkivet. Dette er en kombinasjon av materiale samlet inn av Tegneserieakademiet fra 1970, Norsk Tegneserieforum fra 1980 samt ulike donasjoner og deponeringer. Vi snakker her om alt fra tegneserieutgivelser til originaler og materiale med tilknytning til den niende kunstart.

Sentralt i museumsdriften er Jan Petter Krogh og konen Hanne Dunker. Sammen har de brukt mye private midler for å få realisert Tegneseriemuseet og de andre samlingene. Siden museet ble plassert på Brandbu har organiseringen variert. Flere organisasjoner har vært involvert som eier av museet, og en tid var museet også konsolidert med et større museum. Driften av museet foregår i stor grad på ren dugnad. I tillegg til ekteparet Krogh og Dunker, stiller blant annet museets venneforening opp som frivillige.

Vel inne på museet er det mye å feste blikket på. Rommene er tett møblert med både tegneserierelatert materiale og artefakter knyttet til populærkultur. Flere installasjoner befinner seg også i lokalene. Noe av det mest unike er et større maleri med ulike Disney-figurer. Det er laget av Peter Haars, som nok er bedre kjent for sin akademiske virksomhet og tegneserier med et popart-uttrykk. Dermed er det spesielt å se dette store maleriet, som i sin tid prydet Vestbanestasjonen i Oslo som reklame for tegneseriebladene til forlaget Hjemmet.

En rekke originaltegninger pryder veggene. Håkon Aasnes er en gjennomgangsfigur med en rekke originaltegninger fra ulike punkter i karrieren. Tore Deinboll er også representert med flere imponerende tegneseriesider, og en rekke arbeider fra Knut Westad kan også sees. Arent Christensen tegnet en av Norges første science fiction-tegneserier, og det er en fryd å ta streken hans i nærmere øyesyn. Det samme gjelder originaltegninger av Ivar Mauritz-Hansen, som nok er best kjent for Professor Tanke og Nils og Blåmann. Jens R. Nilssen finner vi flere steder i museet. Arild Midthun er representert med et oppslag fra tegneseriebiografien om Ivar Aasen, og Lars Lauvik, Torbjørn Lien og Bjørn Ousland har også originaltegninger på veggene. Flere permanente utstillinger er en del av Tegneseriemuseet. Pirayaklubben fra Ernie har sitt eget klubblokale midt i bygget, og en liten bit av Sumpleiren er gjengitt fritt etter Billy. Disney-interesserte kan få innsyn i onkel Skrues kontor (se forsidebilde), og Fantomets hodeskallegrotte skal visst være interessant for flere enn leserne av tegneseriene med Ånden som går.

På vei inn til arkivet blir man møtt av en avfukter. Det gir et godt inntrykk, siden papir og fuktighet ikke er en god kombinasjon. Vel inne i arkivet er hyllene fylt av arkivesker. Ikke alle eskene er fulle. Det er gjort plass, slik at arkivet kan ha plass til det som finnes av norskspråklige tegneserieutgivelser. Hanne Christine Dunker viser meg rundt inne i arkivet, og hun åpner enkeltesker slik at jeg kan få et inntrykk av samlingen. Jeg får se eksempler på julehefter med Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia og Nr. 91 Stomperud. Enkelthefter fra femtitallet med Seriemagasinet, Hopalong Cassidy og tegneserier i sjekkhefteformat gir et positivt inntrykk.

Det samme gir materiale som ligger klart til å arkiveres. Her er det bunker med flotte tegninger av Jens R. Nilssen, og originaler med Ingeniør Knut Berg ligger fint pakket inn. Jeg får se nærmere på noen av dem, og lar meg imponere over streken til Jostein Ragnvald Øvrelid (alias Ronald Stone). Nå vet jeg ikke hva Fonna forlag sitter på av trykkgrunnlag, men skal dette materialet trykkes opp på ny bør man ta turen til Brandbu og bruke dette som forelegg. Det er ikke tid til å gå gjennom de mange hyllemeterne med materiale som finnes i arkivet, så det får være en oppgave for en annen gang. Men de små dryppene jeg har sett gir meg et positivt inntrykk. Blant annet får jeg se noen av originaltegningene Bjørn Ousland laget til Pyton på åtti- og nittitallet.

Ut av arkivet går jeg runden for å se nærmere på de mange montrene som står fremme. Her har ulike tegneserier fått sine mindre utstillinger; jeg får blant annet se superhelttegneserier fra ulike perioder sammen med for eksempel Fantomet-blader og artefakter knyttet til Ånden som går. Her er det både kort, ringer, plakater og enda flere originaler. Noen av dem er signert Boro Pavlovic, som var en flittig brukt forsidetegner hos den norske Fantomet-redaksjonen.

På vei mot utgangen finnes det en tegneseriebutikk. Her er det mengder av tegneserier og fagblader om den niende kunstart til salgs. Det er en del å se på her også, men tiden strekker ikke til. Jeg skal tilbake til Gardermoen for å fly hjem igjen.

Heldigvis fikk jeg fotografert en del inne i museet. Det blir en fordel i ettertid, når jeg skal la inntrykkene synke. Samtidig har jeg noen ankepunkter. Fokuset vi finner i utstillingene er i ferd med å bli mest mimring. Vi snakker om en tegneserieverden som en gang fantes, og som i stor grad gir assosiasjoner til menn i alderen 50+.. Tegneseriemuseet er ikke oppdatert i sine utstillinger, og mye av den utviklingen som har vært innen kunstarten de siste tyve årene lar seg ikke avspeile. I dag trenger museet plass til nyere utstillinger. Kanskje Pirayaklubben kunne vært byttet ut med et fokus på Nordic Manga? Kanskje det er verdt å avspeile moderne, kunstneriske tegneserier med objekter som fokuserer på tegneserieskapere som for eksempel Steffen Kverneland, Lene Ask, Lars Fiske, Anja Dahle Øverbye og Jenny Jordahl?


Forsidebilde: «Tidsanden», installasjon av Sinde Hovde, inngår i Tegneseriemuseets faste utstillinger. Fotografi: Trond Sätre

Les også:
Kampen for museets tilværelse