Tedrageforbundet er en langsom historie som er så søt at du ikke trenger honning hvis du tar en kopp lapsang souchong til.
K. O’Neill er en selvlært kunstner fra New Zealand, og har siden 2012 gitt ut mindre tegneserier. Hens første lengre tegneserie, «Prinsesse prinsesse alle sine dager», ble utgitt på Outland forlag tidligere i år. Nå i september kom også «Tedrageforbundet», som er den første i en serie på tre bøker. ‘
«Tedrageforbundet» forteller historien om Greta, som læres opp til å bli smed av sin mor, og som en dag redder en liten skapning fra å bli spist. Greta får vite at skapningen er en tedrage, en type drage som gror teblader ut av hornene sine. Dragen tilhører Hesekiel, en av to eiere av en te-butikk. Da hun viser interesse for disse skapningene, tilbyr Hesekiel å lære henne mer om den døende kunsten å ta vare på og oppdra tedrager. Dermed blir Greta kjent med de andre tedragevergene: De to eierne av tebutikken, og den sjenerte og nervøse Minette. I slutten av boken får man lese et utdrag fra Tedragehåndboken, som informerer om hvordan en tar vare på tedrager, samt en liten beskrivelse av åtte av artene.
«Tedrageforbundet» er en rolig historie, hvor stemninger og interaksjoner har større fokus enn fart og spenning. Et av bokens viktigste tema dreier seg om tradisjoner. Viktigheten av å bevare tradisjoner blir særlig vektlagt ved hvordan de kan skape eller bevare minner, som er et annet av bokens hovedtema. I boken er disse representert ved smedkunsten og tedragekunsten.
Tedragekunsten har en direkte sammenkobling med minner, ettersom teen man får fra dragene kan vise minner som dragen har opplevd sammen med vergen. Smedkunsten har en mer subtil minnetilknytning, som for så vidt er mer relevant for vår verden, ved at Greta reflekterer over hvordan gjenstandene hun lager kan vær påminnelser for dem som kjøper dem, for eksempel om hvem de kjøpte dem av, eller hvem de delte den med.
Tempo er langsomt, og boka har en kapittelinndeling som går gjennom fire årstider. Hvert kapittel forteller sine småhistorier som driver helheten framover og gir litt bakgrunn til de ulike karakterene. Også tegningene er preget av å være det stillferdige. Tegnestilen er mangainspirert, med ganske enkle figurer, og det skjer ikke så alt for mye på én gang i hver rute. Tegningene er laget i dype farger uten svarte tusjskanter rundt figurene, noe som gir dem et mykt preg. For å markere kontraster og gi bildene form, brukes heller mørkere varianter av samme farge, for eksempel bretter på klær eller hårstrå.
K. O’Neill har uttalt at «Jeg tror det er umulig å fortelle en historie uten å formidle et budskap om verdiene dine, eller hva som er viktig for deg. Det skinner gjennom enten du prøver eller ikke.» I «Prinsesse prinsesse» kommer disse verdiene tydelig til syne, med både LHBTQ+ og kjønnsroller, men selvom Tedrageforbundet godt kan kalles LHBTQ+-vennlig blir disse temaene mer forsiktig berørt. Det blir hintet til et framtidig forhold mellom Greta og Minette, og forholdet mellom de mannlige eierne av tebutikken blir også ganske forsiktig nevnt. Likeså temaet kjønnsroller som blir så vidt berørt ved at moren til Greta har rollen som den maskuline smeden, mens faren hennes ser langt mer feminin ut.
Ifølge forfatteren skal historien ha mer verdensbygging og spesifikk mytologi enn for eksempel «Prinsesse prinsesse», men i tegneserien er det nesten bare tedrager vi får høre om. Og jeg sitter igjen usikker på hva slags verden dette egentlig er. Det føles som om jeg bare har fått se gjennom et nøkkelhull. Forhåpentligvis får vi åpne mer av døren i de neste bøkene. Utdraget fra Tedrage- håndboken fikk meg til å konkludere med at jeg neppe hadde hatt hverken tid eller tålmodighet til å ta vare på en tedrage, og dette fikk meg til å reflektere over hvordan verden beveger seg for fort nå for tiden, og at det nettopp derfor kan være viktig å sette seg ned med en g
Tedrageforbundet
Av K. O’Neill
60 sider
249 kr. (veil.)
Outland Forlag
Les også:
Intervju med K. O’Neill
