Kompakt om rockeikon

Neil Young er blant verdens viktigste rockemusikere. Tegneserien om Canadas store sønn gir rikholdig biografisk informasjon. Men det blir veldig mye info på relativt lite plass.

Forsiden viser en slags minimalistisk versjon av omslaget på Neil Youngs femte album, «On the beach»; musikeren står barføtt på en strand, ser mot havet, ryggen mot seeren og fronten på en Cadillac stikkende frem. Det gjør seg godt som cover (både på plate og tegneserie), og får dessuten frem det essensielle; artisten plassert i naturen, og et hint om hans lidenskap for amerikanske biler.

Omfattende karriere

I løpet av en plate-karriere som startet i 1968 har Neil Young (f.1 945) skapt mer glede og engasjement enn de aller fleste artister. Young har aldri vært redd for å provosere. Tenk bare på hans 2006-plate «Living with war» om krigen i Irak og uttalelsene at Bush burde vært stilt for retten. I 2025 sang artisten «If you’re fascist, buy a Tesla» med klar adresse til Elon Musk. Også disse anekdotene er tatt med i Østvolds fortelling.

Slettes ikke alle rockere har guts nok til å fremme noe slikt. Youngs liv fortjener virkelig å komme mellom to permer i tegneserieformat. Sjansen er overveiende stor for at du får vite noe nytt om Neil Young i denne teksttunge tegneserien.

Låter i ruteform

Jeg er glad for at Oslo-baserte Daniel Østvold (f. 1955) har valgt å ta for seg den jordnære kanadieren, som fremdeles holder liv i hippie-ånden og aldri ser ut til å gå ut på dato. Når det er sagt er jeg ikke enig med alle valgene Østvold gjør. Tidligere har han tatt for seg band som The Kinks, Badfinger og R.E.M i ruteform. Den forrige var en biografisk tegneserie om Frank Zappa, som i likhet med Neil Young har vært uredd og frittalende.

Det hele begynner ganske lovende med Neil Young, som i første rute forteller leseren at «There is a town in North Ontario». I neste rute har han blitt utstyrt med gitar og synger «With dream comfort memories to spare.»

På de neste sidene presenteres vi for Neil Young i en oppvekst preget av sykdom. At låten «Helpless» handler om at han som barn led av polio var nytt for meg. Jeg liker at forfatteren gjør obs på hendelser i Youngs liv som har blitt musikalske inspirasjonskilder. Opprinnelsen til «Cinnamon girl», «Ohio» og «Cowgirl in the Sand» får vi forklart i ruteform. Hvordan albumtittelen «Rust never sleeps» ble til, er også leken. Albumet kunne gjerne hatt mer av denslags.

Elgitar og bildilla

Møtet med Joni Mitchell og elektrisk gitar er essensielle, så vel som det at han tidlig utvikler en forkjærlighet for amerikanske biler. Sistnevnte lidenskap som går som en tråd gjennom fortellingen. Og visstnok var det også på motorveien i L.A. at Young møtte Stephen Ritchie Furay, Stills og Bruce Furay. Det tilfeldige møtet førte til dannelsen av Buffalo Springfield i 1966!

Flere andre anekdoter fra Neil Youngs liv fungerer godt i tegneserieform, som at Bob Dylan var en venn av Neil Young. Iført turban og maskara la han seg til å sove bak i bilen til Young, og våknet opp da bilen kjørte. Med turban på hodet på hodet så Dylan ut som en mumie og skremte vannet av den intetanende sjåføren. .

For øvrig er all teksten på engelsk, og det ser ut til at Østvold behersker språket godt, med unntak av noen små feil. Litt mer graverende er det at årstallet på utgivelsen av Neil Youngs andre album er feil år gjengitt. «Everybody knows this is nowhere» kom ut i 1969 (ikke 1968), og navnet på musikeren er Jack Nitszche (ikke Nietsche). Dessuten er invasjonen av Irak er blitt plassert i 2013 i stedet for 2003.

Enkel strek og teksttungt

Østvolds litt enkle tegninger og fargelegging synes jeg stort sett fungerer bra i historien om Neil Young. Musikeren er kjent for å være jordnær, og det står i stil med tegningene. Men noen steder hadde det økt innlevelsen mer flere tegnede detaljer. som når Young trår inn i den legendariske nattklubben Whisky a Go Go. Både hovedpersonen, Stephen Stills, Graham Nash, Joni Mitchell og Bob Dylan er gjengitt nokså likt originalene, Men «straight forward»-narrativet med halvnære perspektiv kunne gjerne vært mer variert.

Som musiker har også Young eksperimentert litt og det burde heller ikke tegneren være redd for. Det kunne spritet opp flere episoder. Slik det er nå virker det iblant noe monotont og tekst-tungt. Man får følelsen av at Østvold vil presse mest mulig informasjon ut på færrest mulig plass.

Større forskjell i rutenes utforming og mer luft her og der ville gjort tegneserien mer innbydende. Da fikk det heller våge seg at noe informasjon falt ut, eventuelt at fortellingen ble gjort lengre.