Den kanadiske tegneserieskaperen Kate Beaton står bak den selvbiografiske tegneserieromanen «Ducks». Boken skildrer et liv utenfor allfarvei i et produksjonsfelt for olje. Hun presenterte utgivelsen på tegneseriefestivalen i München.

Med tegneserien «Hark! A Vagrant!» oppnådde Beaton både salgssuksess og positive omtaler fra kritikere. Hun har også besøkt flere tegneseriefestivaler, og i 2016 var hun innom Oslo Comics Expo.

Mens «Hark! A Vagrant!» i stor grad er en bevisst lek med historiske personligheter og fenomener, ser “Ducks” nærmere på de to årene Beaton tilbrakte som arbeider på et oljesandfelt i Canada. I boken er hun inne på arbeiderrettigheter, kvinneundertrykkelse og rusmisbruk, og slik tematikk var også noe hun hintet frempå under besøket i Oslo. I Serienetts reportasje fra programposten hennes heter det blant annet: “I det hele tatt oppfatter Kate Beaton seg tydeligvis som en serieskaper med sosial bevissthet. På kveldens intervju snakket hun også om behovet for arbeiderklasse-stemmer i tegneserier.”

To venninner på feltet
Den sosiale bevisstheten stod i sentrum da Kate Beaton gjestet tegneseriefestivalen i München i juni. «Ducks» ble nylig utgitt på tysk. 11. juni inntok hun Amerikahaus sammen med poeten Lindsay Bird. De to er venner, og arbeidet begge to på oljesandfeltet, Dermed er Lindsay Bird også en del av historien i «Ducks», og hun åpnet samtalen med å lese flere dikt fra samlingen «Boom Time», som har tematikk derfra. -«Ducks» er en sann historie. Historien er som å se en film av mitt eget liv. Dette er en tolkning av hvordan det var, slo Bird fast..

Kate Beaton er utdannet ved Mount Allison University i den kanadiske byen New Brunswick. Etter studiene reiste hun og Lindsay Bird til Alberta, der de jobbet i oljesandbransjen for å betale ned studiegjeld. Oljesandfeltet er en egen verden. Oljesand er ikke noe god materie, i følge Beaton. Det krever mye energi, arbeid og vann for å utvinne olje fra stoffet.

Oljesandfeltet var et samfunn med helt egne regler. Folk bodde i kjempestore husvogner, og mye av tiden kjedet man seg. Man var nærmest satt utenfor verden, og rykter spredde seg fort. Kvinnene ble gjerne utsatt for seksuell trakassering, og dette er skildret i boken. For eksempel ble utseende kommentert, og avisoppslag med avkledde damer ble gjerne lagt igjen på bordene i kantinen. Samtidig understreket Beaton at det ikke bare var drittsekker på feltet.

Beaton ser på «Ducks» som en fortelling som kan fungere for mennesker i mange ulike kulturer. -Arbeid og kapitalisme fungerer på samme måte over hele verden. Det krever det samme fra arbeiderne. Selv om dette var et spesielt sted som er isolert, er det noe universelt ved det.

Lindsay Bird kommenterte at Kate Beaton gir et ansikt til det å arbeide med oljesand. Det er en vei inn i det. Når en person deler en historie, kaster det lys over andres historier.

-Når du ser på hva må til, så er det krevende. Vi kjenner alle som har en jobb som har ødelagt noe av dem.

Oppgjør og forsoning

Beaton mener at det er for tidlig til at det kan bli endringer i oljesandbransjen. Før boken ble utgitt, var det ikke rapporter i aviser om seksuelle overgrep. -Boken er satt i en spesiell tid. Ting har endret seg litt siden da. Generelt har det blitt mindre seksuell trakassering i Canada. Andre ting endrer seg. Det er ikke så mye alkohol i leirene som da vi var det, fortalte Lindsay Bird. -Samtidig er olje og gass er så viktig for økonomien, forklarte Beaton. -Det er vanskelig for Alberta å komme seg ut av dette, men det gjøres forsøk fra myndighetene på å få befolkningen på laget. Dette er godt for oss, tenker man, dette er oss. Vi er olje og gass. Når det er bra og det boomer, så blir det vanskelig. Kan du ta olje ut av kulturen i Texas?

Kate Beaton brukte et år på manuskriptet, og det har gitt henne avstand til stoffet. Minnene fra den tiden er der. Scenene er ting hun husker godt, og det er ekte. Hun laget boken scene etter scene. Hver scene blir som et spøkelse for henne. Da kunne hun håndtere hendelsene stykkevis og delt, og det hjalp. Hun fikk litt avstand til hver samtale

-Noen har endret seg, slo Beaton fast i München, -Den største responsen var fra Ryan i boken. Han har et avhengighetsproblem i boken, og jeg visste ikke hvordan han hadde det etterpå. Jeg ringte ham, og han sa at jeg kunne bruke det som boka forteller om ham. Han har det bra nå. Han er gift på nytt, bor i Nova Scotia og har to små barn. Det var godt å se ham etter alle disse årene. Han fortalte meg om ting som jeg ikke kjente til. Det er så mye avhengighet der ute – så mye narkotika. Jeg var så naiv. Jeg hørte folk som sniffet og lurte på hva det var for noe. Dette var smertefullt. Å få inn historien hans var så viktig, fordi han er typisk for noen av disse folkene som jobbet der, og som etter hvert bare forsvant. Han brukte mer og mer narkotika, og så var han bare borte. Man kan ikke bare kjøre til huset til kollegene. De bor egentlig langt borte. Den eneste kontakten man har er gjennom jobbtelefonen. Dette er umenneskelig når folk bare forsvinner. Ryan leste boken og ga den til faren. Faren begynte å gråte. Det var en hjelp. Det føltes godt at jeg kunne hjelpe. Han var en flott sjef. og han var min venn, fortalte Beaton.

Lindsay Bird var en del av prosessen. -Kate sendte meg en del Facebook-meldinger. Å se dette i “Ducks” setter min egen historie i en kontekst. Det var så overveldende da. Nå kan vi se det i perspektiv. Kate har laget en flott bok. Jeg er fornøyd med den. Hun har gjort mye research, og hun stilte meg mange spørsmål. Alt i boken tar meg tilbake til den tiden med en slags glede.

– Jeg har fått forskjellige tilbakemeldinger fra menn. Da visste jeg ikke hvordan det var da, men det vet de nå. De beklager at disse tingene skjedde. Jeg beskyttet deg ikke den gang, sa de til meg, la Beaton til

Selv om Kate Beaton er ferdig med boken, er hun ikke ferdig med denne epoken i livet.

-Olesanden vil alltid være der for meg. Jeg hadde panikk på flyplasser. Det var som å være på oljesandfelt. Opplevelsen var så ekstrem, men angsten er i stor grad borte nå, konkluderte hun.

Øverst: Kates første møte med oljesandfeltet (utsnitt fra en side i «Ducks»).

Alle fotografier av Kristian Hellesund