Etter to år lanserer Lars Henrik Eriksen nå den andre boken om oppfinneren Kobolt, «Skrotnissens hemmelighet». Tidligere i høst var han en av gjestene på Raptus tegneseriefestival.

Første bind, «Jakten på evighetsmaskinen», kom i 2021. Siden den gang har serieskaperen og Egmont fått boken utgitt på svensk, og etter nyttår skal den lanseres i USA av forlaget Papercutz.

En viktig inspirasjon er den populære mangaserien «One Piece», som igjen er basert på «Skatten på Sjørøverøya». Det Lars Henrik opprinnelig ville gjøre, var å lage «Sjørøverøya» på land. Men med oppfinnere.

Hovedpersonen i «Oppfinneren» bor sammen med moren sin på den lille øyen Mata-Mata, et samfunn basert på jordbruk og fiske, og med store skilpadder som vanligste husdyr. På øyen bor også bestefaren til Kobolt, og han skiller seg fra de andre innbyggerne der han driver med sine eksperimenter og oppfinnelser.

En annen kontrast er arkitekturen på Mata-Mata, der bestefaren også skiller seg ut: Alle de andre i landsbyen har hus med kjempestore skilpaddeskall på taket, og det ser innsunket og nøkternt ut, Bestefarens hus har en kombinert flygemaskin og vindmølle på taket. – Jeg valgte vindmøllen fordi bestefaren burde produsere strømmen sin selv, forklarer serieskaperen

Lars Henrik har bakgrunn som bygningsingeniør, og tegneserien har et preg av underfundige apparater. -Alt henger sammen. Det er planlagt. De ville ikke fungert i virkeligheten. Det ser bare ut som det ville fungert, innrømmer Lars Henrik, til latter i salen.

Et viktig element i «Oppfinneren» er vennskapet mellom Kobolt og Linnea. Likevel er hun fraværende i «Skrotnissens hemmelighet». Men hun kommer tilbake. Serieskaperen forklarer dynamikken mellom dem slik: -Kobolt er oppfinneren, mens Linnea er den som tenker på konsekvensene. Jeg håper de kan utvikle hverandre og møte hverandre på midten.

Den store endringen som fører handlingen i sin nåværende retning, kommer som følge av Kobolts ulykke. Han må amputere beina. -Et drastisk narrativt valg som jeg følte var nødvendig, forklarer Lars Henrik. Det måtte være drastisk nok til at bestefaren ble kastet ut av landsbyen. Før han rømmer, gir han plantegningene sine til Kobolt. Da er han bare ti år, men etter hvert som årene går, greier han å bruke dem til å lage disse nye robotbeina.

-Det har vært en prosess, sa Lars Henrik om «Skrotnissens hemmelighet», den vanskelige andreboken. -Jeg hadde deadline i fjor. Jeg bestemte meg for å sette handlingen i en handelsby der det var masse boder og stillas som står oppå hverandre. Da blir det mye å tegne. Veldig gøy, men det har tatt lang tid. Det gøyeste med boken har vært å tegne steder som ikke kunne eksistere i virkeligheten.

Selv om «Oppfinneren» begynte ute ved havet, har Sveits vært viktig for landskapet i «Skrotnissens hemmelighet». -Kjæresten min bor i Sveits, så jeg er der ganske mye. Ute på landsbygden i Sveits er de ikke alltid så konsekvente i byggeteknikken. Hvis noen har takstein på taket, så legger de gjerne blikktak på utvidelsen av huset. Da blir det mismatch, og det ville jeg ha med i serien, forklarer serieskaperen. Byen i «Skrotnissen» er en smeltedigel av ulike mennesker. Den startet som en handelsby. Så er det to som har satt opp bodene sine – en selger iskrem og en annen selger pølser. Disse krangler om hvem som var der først. Noen ber dem om å samarbeide, og så settes det opp en hel by der.

I det hele tatt blir utseendet på bok to noe annerledes, fortsetter han. Bok en er mye lyse farger og nesten sommertema. I bok to følte jeg det måtte være mørkere, for det er flere strukturer, og dessuten en mørkere historie. Men jeg har ikke tenkt så mye gjennom fargevalget, jeg tar det litt som det kommer. Nå har jeg begynt med bok tre, og redaktøren har fått et sammendrag. Jeg har et mentalt roadmap som jeg vet hvor skal gå. Men den har noen sidespor, og jeg vet ikke helt hvor de går.

Øverst: Utsnitt fra «Skrotnissens hemmlighet»

Denne artikkelen sto på trykk i Sydvesten 28. september 2023, men teksten er bearbeidet for Serienett.