Årets tegneseriebegivenhet i Europa er selvsagt festivalen i Angoulême. Serienetts utsending, med venner, prøvde å få med seg så mye som mulig da festivalen fant sted siste helgen i januar.

Angoulême er en liten fransk by, ca 40 000 innbyggere. Det rapporteres over 200 000 besøkende under festivalen som tar sted i slutten av januar hvert år. Turen går fra Oslo til Paris, og derfra videre med tog til Angoulême. Vi har hele fredagen og lørdagen til å utforske festivalen. Mens vi sitter på toget tikker det inn en oppdatering på sosiale medier om at Riad Sattouf, en av mine favorittforfattere, som er kjent for blant annet bokserien Fremtidens Araber har fått Grand Prix 2023.

Sekundet vi går av toget i Angoulême blir vi møtt med tegneserier, eller bande dessinées som de heter på fransk. Trappetrinnene på stasjonen er dekorert med Smurfer, søylene er prydet med tegneseriekarakterer og på plattformen er selveste Angoulême-maskoten Le Fauve (forsidebildet), laget av Lewis Trondheim. På plassen utenfor stasjonen er det et minnemonument til ære for René Goscinny og en statue av bautasteinen til Obelix. Alle mine barndomshelters forfattere er samlet her i denne lille byen. Vi kommer oss til hotellet og tar en velfortjent hvil. Morgendagen kommer til å bli en lang dag med mye gåing. 

Fredag morgen blir en kalddusj i form av duskregn og en overfylt buss som ikke har plass til å ta oss med inn til sentrum fra hotellet. Vi er en times gange unna festivalen og bestemmer oss for å gå deler av veien. Til slutt møter vi en buss med plass til å ta oss med. Humøret blir umiddelbart bedre når vi kommer inn på en varm buss og finner oss en fransk baguette som vi momser i stillhet mens vi kontemplerer hvor vi skal starte festivaldagen. Første punkt: hente festivalbånd. Det er skilter til festivalens aktiviteter overalt, og derfor lett å lokalisere. Oppover bakken møter vi mer tegneseriekunst og festivalbannere med kjente festivalgjester som har deltatt opp gjennom årene.

Med festivalbånd rundt armen og festivalkart i lomma har reisefølget og jeg bestemt oss for å angripe dette systematisk: Hver gang vi har vært på noe, merker vi det av på kartet, og tar kritiske valg hvis køen er så lang at vi går glipp av noe annet.

Vi starter i indie-utstillerteltet. Forlag og forfattere kan kjøpe bord her, og stille ut det de ønsker. Det er et mylder av mennesker, spennende bøker (alle på fransk åpenbart), og ikke minst signeringer. Spottet i utstillerteltet: Anja Dahle Øverbyes Hundedager på fransk. Ikke spottet i teltet, men på fransk bokhandel ved en senere anledning: Jens K. Styves franske utgave av Dunce. Etter en grundig runde i det enorme teltet vender vi nesen mot neste destinasjon.

Herfra beveger vi oss til et av kartets ytterpunkter, for å så jobbe oss nedover. Vi begynner med en utstilling som heter Les 6 Voyages de Philippe Druillet. Og for en gledelig overraskelse det ble! I en katedral møter vi et lysshow av Phillippes kunst, flytende over den vakre strukturen i taket, med techno-space musikk dundrende rundt oss. Rett og slett en spektakulær opplevelse, som gjorde at vi gikk lystig videre til neste utstilling.

Det er åpenbart at festivalen har vokst seg stor over de femti årene den har tatt plass. Alle tilgjengelige ressurser tas i bruk for å få plass til utstillinger. Vi er nå i Angoulêmes naturhistorisk museum for å se utstillingen til Ryoichi Ikegami, A Corps Predus. I dette lokalet er også resten av utstillingen til Philippe Druillet, men køen er lang, og vi kan kun velge en utstilling om gangen. Etter en times venting mellom fossiler og gjenstander fra en helt annen tid enn Ikegami selv, kom vi inn. Han er kjent for å ha vært med på flere store manga-prosjekter, blant annet Mai, the Psychic Girl skrevet av Kazuya Kudo. Utstillingen er stor og viser et fenomenalt talent og en enorm bredde. Vi går som på krøttersti mellom mennesker og bilder mens vi forsøker å ta inn alt. 

Etter en times lunsj var vi klare for mainstream-utstillerteltet. Her dominerer de største forlagene, og det er mye mer bøker og forfattere rettet mot barn og unge. Dette blir enda tydeligere illustrert for oss av alle skolebarna som sitter, ligger og løper rundt i lokalet mens andre står i evig lang signeringskø. Vi tar en rask runde før vi bestemmer oss for å prioritere dagens siste utstilling, og en jeg har gledet meg veldig til, nemlig Junji Ito. Den kjente japanske horror-forfatteren har en stor utstilling, og selv om køen inn er lang, er den heldigvis rask. Med en tradisjonelle Torii i inngangspartiet og japanske papirvegger som bakgrunn for bildene blir vi virkelig revet inn i de gåshudskapende bildene som er Itos verker. Dette levde i aller høyeste grad opp til forventningen og vi vender slitne og fornøyde tilbake til hotellet for kvelden. 

Lørdag morgen starter betydelig bedre, enn fredagen. Vi kommer oss på bussen og er klare for å utforske den andre biten av festivalen som ligger litt utenfor hovedområdet. Dagens første stopp er Manga City. Når vi kommer inn er det første som møter oss en japansk-inspirert foodcourt. Det er stands som selger merch og masse digg drikke, men vi suser raskt gjennom for å komme oss inn til selve manga-området. Vi møter forlag, tegnere, tegneskoler og alt manga-relatert man kan tenke på.

Vi ble tipset om en utstilling 10 Emerging Authors on the Comic Book Planet, hvor norske Erlend Hjortland Sandøy er blant de ti. De unge talentene har et form for tegnebord med en presentasjon av dem selv og et utsnitt av hva du har gjort av tegninger. 

Over elven fra der vi er nå er festivalens siste utstilling for vår del. Både jeg og reisefølget har gledet oss til denne og vi har gått langt for å kommet oss hit. Siste stop er Marguerite Abouet og Clément Oubreries Aya fra Yopougon. Jeg klar over at jeg lovpriser alle utstillinger jeg hittil har vært på, men vit at jeg virkelig føler like sterkt om alle. Deler av utstillingen er innredet som en stue med TV og familiebilder på veggen. Det er store bilder av Aya og vennene hennes overalt og en annen del av utstillingen kan du lukte på urter og røtter mens du ser på den animerte filmen Aya fra 2012. Utstillingen er storslått og vi føler nå at vi har makset ut festivalen.

Vi er slitne, og har en lang dags reise foran oss i morgen, så vi drar tilbake til hotellet for å pakke. Alt i alt er vi enige om at vi har sett mye spennende som vi kommer til å mimre om i mange år. Vi må også innrømme at vi har gjort oss noen observasjoner som vi ikke er like fornøyd med. 

Festivalen er stor og kaller seg selv internasjonal, men den er så å si utelukkende laget for det fransktalende publikum. Til og med på festivalens hovedside, hvor du har en mulighet til å velge engelsk, fortsetter teksten å være på fransk etter du har klikket på det engelske flagget. Byen er overbelastet både når det gjelder hotell og transport, så du bruker mye tid på å enten vente på ledig plass på kollektiv eller gå fordi alt som er fullt. Mye av tiden vår har svunnet hen i å gå mellom utstillinger, noen ganger to kilometer en vei. Du kan ikke være dårlig til bens hvis du vil oppleve festivalens fulle potensiale. 

Har du tenkt deg til festivalen neste år har vi tre gode tips! 

• Book hotell så tidlig du klarer og så nær sentrum du kommer. 
• Ta med deg klær så du kan kle deg lagvis, for det er kaldt og surt. 
• Bor du et stykke unna sentrum, er det fare for at bussen din ikke går på søndager. Skal du reise hjem søndag sjekk hvordan du kommer deg til toget fra hotellet. 
  
  

Alle fotografier av Tina Søreng-Christensen.