«Den hjemsøkte skolen» er en perfekt pikant tittel på en barnegrøsser. Men akkurat som forgjengeren rommer boka mye mer enn førsteinntrykket.
«Den hjemsøkte skolen» er oppfølgeren til Kory Merritts «Det fins ikke monstre», en av fjorårets gledeligste overraskelser innen oversatte tegneserier for barn, så jeg åpnet denne med visse forventninger.
Boka starter med en melding fra den topphemmelige organisasjonen «HODELUS», som forklarer leserne at historien de straks skal i gang med, er en av organisasjonens feltrapporter.
Så møter vi igjen Levi Gallante og Karoline «Karo» Bomba, som sammen med Levis lillesøster har oppdaget et nytt merkelig fenomen i den uunnselige småbyen Bekkeblomholm. Over natta har noen laget monstersnømenn over hele byen (og alle sammen bærer hyrdestaver, i seg selv et kryptisk forvarsel). Ingen kan forklare hvordan det har skjedd, og de unge mysteriejegerne lager en dokumentarfilm om fenomenet mens de etterforsker. Klassekamerater og fakultetsmedlemmer blir involvert, og mysteriet eskalerer til uante proporsjoner på skolen under en voldsom snøstorm. Bakom lurer nok en gang det mektige og onde, men uhåndgripelige vesenet kjent som Boojum.
Boka er en hybrid, vekselvis med prosakapitler og tegneserier, og rammen for fortellingen gir tegneseriesidene en spesiell funksjon. De er for det meste presentert som opptak fra mobiltelefoner og skolens overvåkingskameraer, samlet inn av «HODELUS», et snedig grep som gir det meste en liksom-autentisk følelse. Dessverre kunne ikke forfatteren/tegneren gjøre dette helt konsekvent, men i alle fall et sted har han funnet på en god unnskyldning: Under en klimatisk scene der videoopptaket slutter brått, bryter «arkivaren» inn for å forklare at den neste scenen er «en tolkning basert på øyevitneforklaringer og spekulasjoner.»
Kory Merrits tegneserier er verdt å få med seg uansett hvilken kontekst de blir presentert i. Tegningene hans er lekre, intense, levende og fulle av nerver. Hver side er en nytelse, ikke minst ettersom forfatteren nok en gang leverer minst en tegning til hver eneste side, også i prosakapitlene. Med kombinasjonen av Merritts tegninger, humor og sitrende spenning går bokas 360 rene historiesider radig unna.
Men 350 + sider om gangen er mye å jobbe med, så Merritt har klokelig tatt noen grep for å gjøre serien mer interessant. Han har konkretisert trusselen, eller i alle fall gitt den et ytre uttrykk som er lettere å sette ord på (monstersnømenn, som for øvrig viser seg å være noen av de mindre tøysete av alle kreaturene som truer skolen). Han har utvidet Bekkeblomholms verden, ikke bare ved å introdusere nye ideer, men også ved å introdusereen en rekke nye karakterer, mange nok til å dele handlingen i tre på et tidspunkt.
Å ha lest den første boka i serien er en klar fordel, for kontinuiteten er veldig tett, og jeg har mistanke om at den kommer til å bli enda tettere nå som denne andre boka har lagt grunnlaget for en hel liten mytologi. Skulle du likevel ikke ha fått anledning til å lese «Det fins ikke monstre» først, blir det meste av sammenhengen tross alt forklart.
«Den hjemsøkte skolen» greier ikke helt å gjenskape uhyggen fra første boka. Grøssereffektene er mer spektakulære enn uhyggelige, og Merritt tyr i større grad til humor for å lette stemningen i mange av de skumle scenene. Men egentlig betyr bare dette at forfatteren har byttet ut en tilnærming som fungerte bra med en annen tilnærming som fungerer like bra, bare på en annen måte. «Det fins ikke monstre» -serien har gått fra å være grøsser til å være eventyr-grøsserkomedie, og det er fortsatt kostelig lesing.
Tross i bokas lengde sitter leseren igjen med flere spørsmål. Ingen cliffhanger-avslutting, heldigvis, men et mylder av mysterier. Selv oversettelsen gir et slags hint om hvor mye vi har til gode. Organisasjonsnavnet HODELUS er en fri oversettelse av det steintøffe amerikanske originalnavnet SINISTRAL, men hvorfor i det hele tatt oversette navnet når det innledningsvis blir poengtert at ingen husker hva forkortelsen står for? Kan det være at Merritt har hvisket den norske oversetteren noe i øret? Det kan vare en god stund før vi finner ut mer, tatt i betraktning hvor lang tid hver av disse bøkene må ta å lage, men imens sitter vi igjen med gleden over nok en sublim spøkelseshistorie fra Bekkeblomholm.
Det fins ikke monstre (2) – Den hjemsøkte skolen
Av Kory Merritt
Oversatt av Nina Aspen
370 sider
299 kr. (veil.)
Vigmostad & Bjørke
Les også:
Nå kommer jeg og tar deg!
