Har du noen gang lest Lew Stringers «Forstadssatanistene» og tenkt: Dette var jammen gøy! Jeg skulle bare ønske figurene var mye mer sexy! Vel, da er «Belzebubs» serien for deg!
Finske JP Ahonens nettserie om en satanistisk blackmetaller-familie debuterte på norsk i bladet Nemi da Gyldendal tok over, og alt tyder på at det var Lise Myhres personlige valg å inkludere den. Selv om Nemi har prøvd å distansere seg fra den subkulturelle båssettingen som Belzebubs ser ut til å omfavne, uttrykker begge serier noe av den samme trassige, men egentlig overflatiske opprørsholdningen som bunner ut i budskapet «metal er kult!»
Når temaet Nemi blir diskutert, får jeg stadig høre: «Nei, den har jeg sluttet å lese for lengst.» Så med denne selvtitulerte debutboka vil formodentlig Belzebubs være et nytt bekjentskap for mange serieinteresserte her i landet. Noen kjenner dem kanskje som et defiksjonalisert blackmetalband som platedebuterte i fjor. Men er de et bekjentskap som er verdt å gjøre i tegneserieform? Vel, som antydet innledningsvis snakker vi ikke om sofistikert humor, og i alle fall ikke noe som kvalifiserer til ståkarakter i studier av komparativ religion på høyskolenivå. Dette er temaparkversjonen av satanisme, en dogmatisk djevledyrking der Satan er Gud, demoner er engler, alt er merket med pentagrammer og oppnedkors, og alle ritualer utføres med manisk presisjon.
Ikke for det, Ahonen har tydeligvis gjort den researchen som er nødvendig for å glede også de mer viderekommende okkultisme- og mytologinerdene. En kommentar som «Ingen har lyst til å være en av klassens 13 Belphegorer!» (en av de mer vellykte punchlinene) kunne ikke ha forekommet uten en slags uskrevet avtale mellom serieskaper og lesere. Foretrekker du mer lett gjenkjennelige referanser så bor familiens bestemor i et hus som er kliss likt Bates-villaen (gjett hvor hun har plassert familiens døde bestefar).
Poengenes banalitet blir forsøkt maskert med dialogen, som rett nok er langt mer kreativ enn poengene, men det må være tegningene som har sikret denne serien en stor, internasjonal fanskare. Utsøkt tusjarbeid inspirert av tatoveringskunst er suksessformelen. Stilen kan best beskrives som Tommy & Tiger’n møter manga med mye liksminke, og er veldig stilisert; ingen har neser, foreldrene ser ikke ut som de er en dag over 25, og bare en hårknute skiller mor og datter.
Serien ser altså flott ut, og det har den antakelig kommet langt med. Når det gjelder historiene – selv om dette teknisk sett er en humoristisk stripeserie, er den stort sett sekvensbasert – står de overtydelige satanismevitsene litt i veien for karakterutvikling. Et unntak er en sekvens som går igjen i bokas andre halvdel, og som dreier seg rundt datteren (hun heter selvfølgelig Lillith) sin forelskelse i en nerdete progtrommis fra skolen. En artig vri som serieskaperen får mye ut av, ikke minst takket være innblandingen fra en av seriens mer fengende bifigurer, Lilliths klassevenninne, en kinky lesbe som likner Lille My. Sekvensen har også inspirert det som må være et av de mest oppfinnsomme nødrimene i norsk oversetterhistorie:
(I originalen sier hun «let’s just snog»; Belzebubs originalspråk er engelsk)
Men rent bortsett fra dette veldig forsiktige nikket til en annen sjanger, tilfører «Belzebubs» verken subkulturen eller satanismehumoren noe nytt. Bare mer en mer utbrodert og estetisk tiltalende versjon av det samme – Seriens paradoksalt (og trolig ironisk) antiestetiske holdning til tross.
Belzebubs
Av JP Ahonen
Oversatt av Gøran Karlsvik
Forord av Lise Myhre
132 sider
199 kr.
Gyldendal
