Fra sommer til høst

«Stormens Øyne» markerer en viktig overgang i sagaen når den norske nyutgivelsen av Bone fortsetter.

Bind to, «Det Store Kuløpet» var Smiths siste forsøk på å vinne nye lesere med humor før han gikk over til å fokusere på epos. Premisset er at hvert år har innbyggerne i landsbyen Barrelhaven et veddeløp for kyr, og Thorns bestemor deltar. Hvordan noen fikk ideen om å ha kuveddeløp forblir ukjent; likeså blir det aldri forklart hvorfor «Besta» Ben får delta. Hun er riktignok like rask og sterk som et fullvoksent klovdyr, og vel så det. Kanskje hun er smigret over å få være «æresku»? Jeff Smith har selv innrømmet at ideen kanskje var litt dum, men at han var kommet for langt med historien da han innså det. Han har også sagt at han kanskje burde skildret kuløpet med «My Fair Lady»-metoden – dvs. fra publikums ståsted – i stedet. Jeg kan aldri tenke meg at den hadde blitt like bra. Løpsscenen han endte opp med er en genialt konstruert blanding av slapstick og synkroniserte handlingsforløp. Utgangspunktet er at Phoney blir litt for selvsikker og prøver å manipulere oddsene ved å overtale alle til å vedde på «Mysteriekuen», som ikke egentlig eksisterer.

Bone 05 — Mot kuløpets klimaks er forvirringen total

De sier forresten «Kuen», konsistent, noe som er litt distraherende, men gir mening når du vet at oversetteren er lektor i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Jeg vet ikke om han er oppvokst i Bergen by, men med tanke på hvor konsekvent han bruker en-endinger er det ikke usannsynlig. Samtidig prøver han å gjenskape aksenter der disse er brukt i originalteksten, blandet med riksmål, med varierende hell («Tenk’r du jeg hadde glemt planen?»)

Bone 01 — Det blir stadig vanskeligere å skjule meningen bak Thorns drømmer om den store, røde dragen.

Noen detaljer fra veddeløpshistorien framstår som mer klisjeaktige i ettertid, men i store trekk er den fortsatt like kløktig og konsekvent underholdende. Samtidig er det i ettertid også lettere å se toneskiftet som var på vei i serien, den farseaktige historien til tross. Thorns drømmer og Bens samtaler med Lucius peker med all tydelighet fram mot de mer dramatiske vendingene som historien skal ta. Slik koples de to ulike bindene mer naturlig sammen.

Bone 02 — En av seriens aller morsomste øyeblikk er en overgang til en av de aller mest alvorlige

Bind tre, «Stormens Øyne» er uhyre viktig fordi den avslører de mest essensielle hemmelighetene som driver historien framover og i en mer seriøs retning. Den er en nødvendig overgang der det legges opp til mye. Lucius reiser tilbake til landsbykroa med Smiley og Phoney, som tilsynelatende tar seg vann over hodet igjen, men greier å snu situasjonen til sin fordel på en måte glir perfekt inn i den øvrige historien. Tilbake på gården er det en annen utvikling som tvinger Besta Ben til å komme med de helt store avsløringene.

Bone 03 — Fone Bone og Thorn i en nervepirrende situasjon

Dette er en mye mørkere og mer klaustrofobisk sekvens. Også bokstavelig talt, ettersom det meste foregår på gården, på kroa eller i skogen et sted mellom disse. Og stort sett på kvelden eller natta, ofte i uvær, eller i skyggene. Stemningen er utpreget høstlig, og har ofte en lett apokalyptisk undertone. En kunne ikke så lett gjette dette fra de to første bindene, men Jeff Smith har senere vist seg å være dyktig på å slå an mørke og dystre stemninger i seriene sine – Og det lenge før han startet på serien Rasl. Aller best kommer det til uttrykk i tittelepisoden, en intenst dramatisk, men også svært kort og kompakt scene som i sin helhet foregår i skogen en uværsnatt. Dette var muligens Smiths første virkelige forsøk på å eksperimentere med fortellerformen, og kontrastene mellom lys og skygge føles enda sterkere i denne fargelagte versjonen. Å lese disse episodene samlet er en utsøkt intens opplevelsene.