Skrekkelig god avslutning

«Mia Myhr og trusselen fra tjernet» er femte og siste bok i serien. Sara Hjardar har en helt særegen stil som hun har holdt på og utviklet gjennom hele serien.

Bind 5 åpner med en prolog over hvordan Ekko kom til Ravnareir. Historien fortsetter direkte videre fra forrige bind. Søstrene av Skår, Lun og Rav, har tatt kontroll over alle barna i Ravnareir, og marsjerer mot portalen til vår verden. De vil kontrollere menneskene og spre kaos.

Hanna, bestemor Alice, Ekko og Mia må stoppe dem, og det blir et kappløp mot tiden. Fra en redd jente som plutselig befant seg på et skummel og ukjent sted i første bind, har Mia har vokst som karakter gjennom serien som bærer navnet hennes. Nå er hun den handlekraftige og bestemte laglederen som sender bestemoren og Hanna etter søstrene av Skår, og konfronterer egen frykt når hun drar sammen med Ekko for å oppsøke en gammel fiende. Mia har gjennom sine opplevelser i Ravnareir klart å finne venner, bli trygg på seg selv og være en som er opptatt av å ta vare på de hun er glad i, venner og familie,

Ekko har tidligere vært mer i bakgrunnen, men får langt større plass her. Vi blir først kjent med en ensom sjel som føler seg som en feilet «gnarker» og som ikke kan hamskifte. Gjennom vennskapet med Mia blir han en god venn, han blir bedre på å hamskifte og lærer å stole på seg selv. Mia og Ekko har enda ikke snakket ut om krangelen deres (fra forrige bind) og han sliter med dette samtidig som krystallskårene fra Rav lurer i Ekkos indre.

Tidligere bind har vært mer monokromatiske, med lilla, rosa, grønn og gul som bærende farger i paletten. I dette bindet er fargen rød. Mye av det skumle er knyttet til rødt, med rød tekst, det røde lyset rundt Ekko og at all Ravs dialog er skrevet i rødt. Samtidig plukker Hjardar opp igjen fargene fra de tidligere bindene for å visuelt binde alt sammen.

Tegneserien er en visuell fest, og det er synlig at Hjardar har kost seg når hun har laget denne finalen. Stilen hennes er lik seg (helt fra første bok), med på den ene siden en slags hygge, en visuelt vakker historie, men med en tydelig skyggeside der skrekk og grøss ligger i utkanten og vil inn. Ravnareir er enda skumlere enn før, farer virker å true rundt hvert hjørne og barna som er fanget i Søstrenes klør virker nærmest sjelløse.

Kropper blir snudd og vridd i uante stillinger, og det gikk et grøss gjennom meg mer enn en gang mens jeg leste. Hjardar liker å tegne kropper som avviker fra normalen. Leah har små horn i ansiktet, Eik har gevir på hodet og Ekko har blå hud og arr i ansiktet som plutselig kan få tenner. Ekko blir tvunget til å hamskifte, mens Mia blir hjelpeløst vitne til situasjonen.

Vanskelige familieforhold ligger til grunn for flere av konfliktene i serien. Søstrene Alice og Vela, også kjent som Rotheksa, er de opprinnelige innehaverne av krystallene. Hanna blir dratt inn i Ravnareir etter en krangel med Mia og det er startpunktet for hele historien. Den føyelige Lun og den dominerende Rav, Søstrene av Skår, har også et komplisert forhold seg imellom.

Spenningen holder seg høy helt til siste slutt, med et godt driv og tempo gjennom historien. Samtidig gis det rom til de ulike hendelsene i løpet av boka; historien dveler der det er nødvendig og ting får sin avslutning. Lite føles ubesvart når alt er slutt, og det er selvsagt et stort pluss når serieskaperen har lovet en finale. Hjardar har en tydelig plan, følger den og avslutter med stil. «Trusselen fra tjernet» er en utmerket krone på et grøssende godt verk.

Det er få norske tegneserieskapere som har utgitt tegneserier med barn og unge som målgruppe innen skrekk- og grøssersjangrene. Oliver Levang (Sort lam) og tospannet Tore Aurstad og Andreas K. Iversen (med titlene Tåke over Svartøy, Fantomrakettene og Haugskrømt) er de eneste andre skaperne som jeg kan finne hos Deichman bibliotek utenom Hjardar¹. Hva det er som gjør at det blir utgitt få verk innen sjangeren er vanskelig å si. Om det er mangel på interesse fra lesere, skapere eller forlag, økonomiske hensyn eller en kombinasjon av flere ting, er ikke godt å si, men det er å håpe at Hjardar fortsetter å utgi (skrekk)tegneserier i framtida.

Vi har neppet hørt det sste fra henne.