Det var synd at vi ikke fikk en Kollektivet julebok. Men i det minste betyr det at den trettede «ordinære» boka ikke bare tråkker i kjente spor.
Etter at Torbjørn Lien meldte overgang til Egmont ved årsskiftet (en overgang trolig gjort mer av nødvendighet enn lyst for begge parter), har det gått i feriehefter fra Kollektivet. Men til bokhøsten gir forlaget ham en ny Kollektivet-hardcoverbok, attpåtil i den gamle (nå nærmest nostalgiske) rektangulære formatet, for å beholde symmetrien fra de foregående tolv bøkene. De vanlige stripene passer uansett godt inn i formatet. Samlingen «Kjærlighet Uten Genser» (en datert referanse) samler striper fra bladet Kollektivet 9/2016-3/2017, samt «Nordpolstrilogien» fra juleheftene 2014-2016 og de de fem nye sidene fra sommerheftet 2017.
Dette er overhodet ikke en god løsning for å samle de aktuelle juleheftene, pliktskyldigst midt i en bok som ellers er fullstendig uten spor av jul, men det er ikke noe som Torbjørn Lien kan klandres for; han ville ha dem som egen utgivelse.
Trilogien er det mest ambisiøse som er gjort med en stripeserie i Norge, en sammenhengende historie over tre julehefter og juler som involverer Balder, Julenissen, Nordpolen, alver og diverse busemenn som hører jula til. Jeg skal innrømme at det fortsatt er vanskelig å venne meg til et fantasifullt juleeventyr i en tegnestil, og med et persongalleri, som jeg så til de grader forbinder med noe helt annet, men det er tydelig hvordan Lien går inn for oppgaven med en velutviklet fornemmelse for action og drama. Det hjelper også at serieskaperen gradvis trekker sagaen mer og mer inn i sitt vante miljø, og lar Torbjørn Lien som eventyrforteller komme i møte med Torbjørn Lien som skaper av Kollektivet.
Når det gjelder boka som et hele er gjennomgangstonen den samme som i samband med flere andre Kollektivet-utgivelser: Si hva du vil om serien, men Torbjørn Lien byr enormt mye på seg selv. Her er alle forsidene (og alltid tydelig merket), grovskisser og kommentarer. Og ikke bare en og annen kommentar; omtrent annen hver stripe har en slik.
Jeg ser ikke helt den store appellen i å ha med en masse skisser boka gjennom, annet enn kanskje for de mest svorne fans. Kommentarene derimot, har mye å tilføye, særlig for en stripeserie som, unnskyld at jeg sier det slik, alltid har vært ganske midt på treet etter min mening. En interessant kontekst kan i flere tilfeller betydelig forbedre en kjedelig stripe. At Lien gjerne kommer med lange kommentarer (som ofte viser seg å være de beste) uten at det går på bekostning av antallet striper per side, fortjener han litt ekstra ros for. Flere av kommentarene faller riktignok flatt de også, de kan lett bli for selvfølgelige. Men heller en kommentar for mye enn en for lite.
Noen ganger blamerer serieskaperen seg selv for en stripe som han i ettertid synes var for dårlig. Greit med selvrefleksjon, mens den slags er alltid en risikosport ovenfor lesere som ikke nødvendigvis hadde tenkt over at akkurat den og den stripa skulle være spesielt mislykket.
Erfaringene som Lien deler med oss om internasjonal nettpublisering er ekstra interessant i lys av de senere års utvikling (eller «i disse #metoo-tider», som en mer tabloid anmelder ville formulert det); Ronnys mannsgristendenser, som norske lesere er innforstått med, virker mindre tilgivelige for enkelte utenlandske lesere.
Lien prøver å skildre forhold på en måte som virker litt sympatisk og troverdig, uten at det gjør humoren ufarlig. Han er flinkest på den biten. Figurene hver for seg er ikke så alt for interessante. Ronny er en kåt tenåring som aldri ble voksen, Gry er humørsyk, Tobbens fremste livsoppgave er fortsatt å samle på Bob Dylan og ta en øl innimellom, og Magda er fortsatt knapt til å holde ut som «morsom» bikarakter (selv om Lien tonet henne litt ned etter stripesekvensene i denne boka). De andre er streite, også de skeive.
De balanserer hverandre, i alle fall. Og Lien gir aldri opp, i det minste ikke så lenge han har en forlegger, og det betyr at han heller aldri gir opp å prøve ut nye ideer. Nordpolstrilogien er kronen på verket i så måte, men «blooperne» der Torbjørn Lien selv prøver å instruere figurene sine, er hederlige forsøk på å krydre formelen. Det var dog langt morsommere første gangen.
Kollektivet 13 – Kjærlighet Uten Genser
Av Torbjørn Lien
Forord av forfatteren
180 sider
329 kr.
Egmont
