Johh S. Jamtli fabulerer mindre i sin andre krigstegneserie «Operasjon Muskedunder», men resultatet er friskt og annerledes nok.
Jeg skal være ærlig. Enda en historie fra motstandsbevegelsen var ikke det jeg ønsket meg fra John S. Jamtli etter det første «Sabotør»-albumet og den lenge bebudete Action Force-pastisjen «Norges Ninjakommandør». Da hadde jeg mer tro på «Magnus Carlsen og Sjakkmorderen», et prosjekt som var kunngjort allerede før denne nye krigstegneserien kom ut.
Men krigen selger, og da særlig bøker. Og særlig med Jamtlis bakgrunn, som ble poengtert i samband med «Sabotør», kan jeg ikke klandre ham for å ville utforske krigen litt mer. Når han i tillegg holder seg til sin relativt nyervervede fransk-belgiske stil, har han allerede det nødvendige særpreg for å operere i denne nisjen.
«Sabotør», som den første boka bare het, var en røverhistorie (et ord som serieskaperen brukte flere ganger for å beskrive tegneserien) inspirert av virkelige hendelser. «Sabotør – Operasjon Muskedunder» er basert på en virkelig hendelse, og legger seg tettere opp til historiebøkene, i alle fall i grove trekk.
Dette innebærer noen diskrete, men merkbare forskjeller fra den første boka. For det første er figurene litt mindre karikerte når man sammenlikner med særlig de brede og runde ansiktene i «Sabotør». Kanskje er dette en naturlig del av tegnerens utvikling mot en egen stil, men før jeg får se nærmere på framtidige John Jamtli-serier i samme strek, velger jeg å tro at det er bevisst. For det andre er han mer overflatisk i sin portrettering av karakterene, da de i mindre grad er «hans», men det gir mening å velge en annen fortellermåte med denne tilnærmingen. Særlig med tanke på historiens utfall.
Sabotasjeaksjonen Operasjon Muskedunder ble gjennomført natt til 21. september 1942, av en britiskledet sabotasjegruppe med to nordmenn fra kompani Linge. De sprengte deler av kraftverket i Glomfjorden (Nordland), som blant annet produserte aluminium til tyske fly. Som følge av aksjonen ble det ikke produsert mer aluminium der resten av krigen.
John Jamtli har valgt å følge en av de norske aksjonistene, Sverre Granlund, som greide å flykte fra Glomfjorden, og prøver derfor å gi ham mer personlighet. Best lykkes han med dette når han skildrer den store delen av flukten som Granlund måtte foreta alene. Et slikt scenario gir Jamtli en helt annerledes utfordring enn i den dialogtunge «Sabotør», og han varierer det med en blanding av nervøs stemning, vakre naturlandskaper (Nordlandsnaturen er et gjennomgående praktmotiv i hele tegneserien), et tilfeldig «raid», Øverland-resitering, og til og med litt underbuksehumor som i grunnen også virker troverdig i konteksten.
En mer realistisk tilnærming innebærer at historien ikke er så narrativ gjennomført som forgjengeren. Virkeligheten er ikke regissert, tross alt. Sluttene – for «Operasjon Muskedunder» har to av dem – virker derfor litt antiklimatiske, om enn uunngåelige. Grepene som Jamtli har tatt for å gjøre historien sin egen, samtidig som han viser respekt for kildene, er likevel vellykte. Selv om han bruker bare halvparten så mange sider som på «Sabotør», gir han både blodige actionscener og rastløse vandringer i nordnorsk natur den brede og gode plassen som elementene trenger for å sette seg i leserens bevissthet.
John S. Jamtli har uttrykt interesse for å lage flere krigsserier, senest i et intervju med Pondus. Jeg håper fortsatt på mer variasjon fra den mannen, men «Operasjon Muskedunder» beviser at han kan behandle nisjestoff med stor nok variasjon, også.
Sabotør – Operasjon Muskedunder
Av John S. Jamtli
64 sider
289 kr. (veil.)
Cappelen Damm
