W.I.T.C.H. inspirerte en hel generasjon av norske serieskapere. I samband med seriens 25 års jubileum har Serienett snakket med et utvalg av dem.
Forsideillustrasjon av Michelle Hvidsten.
Denne måneden er det nøyaktig 25 år siden et nytt og utradisjonelt Disney-blad debuterte i norske bladhyller, etter å ha debuterte internasjonalt bare to måneder tidligere1. W.I.T.C.H. var en vestlig variant av mahou shoujo (magisk jente-fantasy), skapt av Elisabetta Gnone, Alessandro Barbucci og Barbara Canepa. Den følger fem venninner, Will Vandom, Irma Lair, Taranee Cook, Cornelia Hale og Hay Lin, som prøver å balansere hverdagslivet i den uspesifisert nord-amerikanske byen Heatherfield med sine oppgaver som magiske paradimensjonale voktere.
Bladet var nesten en umiddelbar suksess hos unge jenter i Norge, som i mange andre land. Serien ble lansert på et tidspunkt da unge jenter på vår kant av verden var i ferd med å oppdage manga og anime for alvor, og i en periode var WITCH ikke bare i stand til å ri den bølgen, men også dominere den. Månedsbladet varte nøyaktig ni år i Norge, fra sommeren 2001 til sommeren 2010.
Mange år senere er det lett å se hvilken innvirkning WITCH har hatt på en hel generasjon av norske serieskapere. Vi kan snakke om et epokeskifte, fra post-underground/Pyton, via seriestripenes gullalder, til de kvinnedominerte fantasy-seriene som er så viktige for bransjen i dag.
Første og siste nummer
Serienett har snakket med et knippe serieskapere fra denne generasjonen, og stilte dem alle de samme spørsmålene:
1. Hadde du et forhold til W.I.T.C.H, og er det noe du kunne si om den saken?
2. Har du en favoritthistorie? Og i så fall, hva er det med den historien som fenger deg?
3. Har W.I.T.C.H. inspirert noen av dine egne serier, karakterer, historier etc.?
F,v. WITCH-fanart av Cha Sandmæl og prøve på Michelle Hvidstens «Dragejentene». Begge gjengitt med tillatelse.
Cha Sandmæl (Dragens øye)
1. JA! Jeg vokste, som veldig mange andre nordmenn, opp med Donald pocket og det hendte også at jeg leste noen av pappa sine tegneserier som Peder Madsens Valhall. Men W.i.t.c.h. var den første tegneserien jeg ble ordentlig hekta på!
2. Søstrene mine og jeg begynte å lese W.i.t.c.h. et sted i midten av Meridian/Elyon-historien, så den står nok som favoritten. Jeg likte veldig godt verdenen Meridian, som kanskje var mitt første ordentlige møte med en litt sånn klassisk europeisk middelalder-inspirert high fantasy-setting. I tillegg var jeg veldig investert i kjærlighetshistorien mellom Cornelia og Caleb. Jeg likte også veldig godt Nerissa-historien, men kanskje mest fordi jeg syntes Nerissa var så pen!
3. Jeg har ikke bevisst tatt direkte inspirasjon fra W.i.t.c.h. i mine tegneserier, men tegnestilen min ble definitivt påvirket! Og i tegneserien jeg lagde før Dragens øye, Tavarsia, så var magisystemet delt inn i fire naturelementer pluss et femte, akkurat som i W.i.t.c.h., så det var nok direkte inspirert.
Cathrine Sandmæl (Jenter-serien)
1.Jeg har sterke minner om at søstrene mine og jeg løp til matbutikken for å få tak i det nyeste nummeret av W.I.T.C.H da bladene var i sirkulasjon i sånn typ 2003. Vi hadde allerede vært hekta på Sailor Moon, som vi så på svensk tv i helgene, og andre serier som tok for seg magiske heltinner i den så kalte «magical girl»-sjangeren. Så da W.I.T.C.H kom inn i bladhyllene var vi midt i målgruppa. Det var helt magisk (ordspill).
På den tiden gikk jeg i ca sjetteklasse og de fleste vennene mine i klassen var store tilhengere av W.I.T.C.H. Jeg husker at en venninne og jeg øvde oss på å tegne i samme stilen koste oss veldig med å tegne W.I.T.C.H karakterer dagen lang. Når jeg ser tilbake på det så må W.I.T.C.H ha vært en stor del av hvorfor jeg startet å tegne slik jeg gjør i dag.
2. Jeg husker at jeg likte veldig godt historiene med den tidligere vokteren Narissa som fiende. Det var en historie med masse tilbakeblikk på hvordan de tidligere generasjonen av Kandrakars voktere var, og det viste hvordan dette ansvaret påvirket hovedpersonene som mennesker og venner.
3.Jeg tror serien har påvirket meg som serieskaper på flere måter. Ikke bare er jeg inspirert av hvordan det visuelle uttrykket blander manga og europeiske tegneserier. Og hovedtegneren Alessandro Barbucci sin fantastiske uttrykksfulle og fargerike stil er ikke til å kimse av! Men også noe av tematikken som vennskap og det å tørre å være seg selv. Riktig nok har jeg ikke laget noe serie med magiske elementer (enda), men måten historien fokuserer på vennskap og dynamikken mellom jentene i serien er noe jeg føler at også står sentralt i mitt eget verk, «Jenter».
Victor Nordahl (Ville poter)
1.Jeg var kjempeglad i W.I.T.C.H! Jeg husker jeg ble først introdusert til serien via kusina mi og begynte å lese de og Wendy-bladene febrilsk når jeg var tenåring.
2. Jeg tror favoritt archen min var «Nerissas Revenge». Jeg tror det var fordi det var da vi fikk vite mer om vennegjengen til Yan Lin (bestemoren til Hay Lin) og om hva som skjedde med henne og hennes venner når de var vokterne. Jeg husker jeg var oppriktig redd for Nerissa, siden hun hadde gått så langt å drepe en av vennene hennes for å ta tilbake Kandrakars hjerte. Tonen ble liksom mer alvorlig og skummelt etter det. Jeg likte at serien tok meg alvorlig og ikke snakket ned til meg
3. Absolutt! Den er en av grunnene til jeg lager tegneserier i dag! W.I.T.C.H har veldig fine layouts og pacing som inspirerte meg mye når jeg bestemte meg for å prøve å lage tegneserier. Til den dag i dag liker jeg å bla i de for inspirasjon når jeg står fast.
Jofrid Sandgren Østenstad (Maria Storm og Mythosordenen)
1. Kort sagt vil jeg si at W.I.T.C.H nok har vært både en av de største og de første inspirasjonskildene i min bane som tegneserieskaper. Et mye lengre og mer knotete svar følger:
Jeg vil regne med at jeg snublet over mitt første W.I.T.C.H.-blad på SFO på barneskolen en gang. Jeg falt fort pladask både for den kule/fine tegnestilen og det spennende og eventyrlige plotet, og kjøpte bladet ukentlig et par år når jeg var rundt 10-11 år. Det var også i denne perioden jeg bestemte meg for å «satse» på å trene opp tegneevnene mine, (etter at jeg så noen andre tegne en tegning som var gisp! FINERE enn min.) og dette gjorde jeg gjennom å minutiøst kopiere tegnestilen i W.I.T.C.H-bladene. Det gikk så langt at foreldrene mine var skuffa for at jeg ikke hadde noen «egen» tegnestil mer og stadig klagde over uoriginaliteten. Jeg studerte også nøye layouten (tror jeg hadde sansen for den (shoujo?) manga-inspirerte «friere» side/rutelayouten), og brukte de samme teknikkene når jeg tegnet serier selv. Vil og nevne at jeg likte karakterene i bladet godt, de hadde tydelige personligheter og egen stil og egne dilemmaer, og jeg husker godt at jeg ofte la meg merke til plakater/kalendere/ enkeltillustrasjoner etc. av de enkelte karakterene med et visst tema (bl.a. var det mye stjernetegn-greier der). Tror det at det var fem hovedpersoner gjorde at mange lesere kunne finne minst en som de kjente seg igjen i.
2. Jeg leste ikke bladet fra starten av – Så de første historiene leste jeg ikke i sin helhet under barndommen. Det fikk de tidligere historiene til å bare virke enda mer spennende når de ble nevnt, og jeg ble jo veldig nysgjerrig på dem. Historien som jeg leste i sin helhet mens jeg kjøpte bladet selv var Ludmoore-sagaen/elementenes bok, så vil kanskje si at den gjorde sterkest inntrykk på grunn av det. Noe av det jeg husker best var Cedric sin «redemption arc»/kjærlighetshistorie med Orube – Den gjorde inntrykk, ikke minst for at den sluttet så trist. (Har forresten ett halvferdig Orube-cosplay liggende i syskuffen et sted). Etter denne historien synes jeg kvaliteten på bladet gikk ned – det ble mye mer slice of life og mindre fantasy og action, og færre tegneseriesider i bladet, så da sluttet jeg å kjøpe det. Men har inntrykk av alt som kom før det, var ganske bra.
3. I perioden da jeg leste W.I.T.C.H. inspirerte den veldig – da så mye av det jeg tegnet ut som direkte kopier, omtrent. Men tror også at jeg plukket opp en god del om karakterlaging generelt fra bladet. Det var mye fokus på å sette spotlight på alle de fem hovedpersonene og la alle ha sin historie innen den større helheten, og alle hadde tydelige personligheter og identiteter, som nevnt over. Nevnte jo og sidelayout som inspirasjonskilde. Når jeg skulle tegne Maria Storm, var W.I.T.C.H noe jeg brukte en del som stilmessig inspirasjon. Jeg har ganske sansen for den litt mykere/røffere blyantaktige streken som brukes på en del av i hvert fall forsidene til W.I.T.C.H, og ville gjerne få til noe liknende. Så i tillegg til flere andre Nordic Manga-bøker, var W.I.T.C.H-blader noe av det som lå åpent på pulten som referanse når jeg tegnet den boka.
Mia Thrane Hansen (The Silence of Songbirds)
1. Jeg hadde et sterkt forhold til W.I.T.C.H. fra det første nummeret landa i butikkhyllene her i Norge. Jeg gikk på barneskolen, andre eller tredjeklasse tror jeg, og mamma hadde sett det første W.I.T.C.H. bladet i hylla på Narvesen, og umiddelbart visst at dette var noe for lille Mia. Jeg elsket det med en gang, men måtte få hjelp av storesøstera mi til å lese det, da dette var mitt første møte med en tegneserie som var litt mer komplisert enn Disney sine prinsesseblader, eller Wendy (hesteserien).
Jeg introduserte alle mine venninner i klassen for serien, og det tok ikke lang tid før alle var hekta. Vi tok med oss den nye utgaven på skolen med en gang vi fikk henda i det og diskuterte historien, tok de medfølgende quizene sammen og leste hverandres horoskop. Det ble også naturligvis en lang diskusjon om hvem av oss som var hvem av de fem hovedpersonene. Veldig mye av min barndom gikk i at jeg og min vennegjeng identifiserte oss sterkt med hver vår utdelte karakter. Jeg var Will, og dødsstolt over det. Jeg gikk daglig med Kandrakars hjerte rundt halsen, som vi hadde fått i et av nummerne, haha 😅
Jeg har fortsatt alle nummerere mine i en perm, og oppbevarer de i studio, så jeg kan se igjennom de for inspirasjon til min egen serie når jeg står fast
2. Min favoritthistorie fra den serien forblir den aller første problemstillingen, nettopp at Elyon, Cornelias bestevenninne, forsvant i det de fem hovedpersonene fikk kreftene sine. Mitt favorittblad var nummer 8 av ark en, da Will reiser til Meridian alene mens resten av jentene er på en konsert!
Jeg elsket mysteriet rundt Elyon og problemstillingen med hvorvidt jentene kunne tro på at hun virkelig var blitt ond, eller om hun ble typ hjernevasket av Cedric osv. Good stuff!
Også elsket jeg naturligvis kjærlighetshistorien mellom Cornelia og Caleb!
3. W.I.T.C.H. er en av hovedgrunnene til at jeg elsker serier med et bredt karaktergalleri, noe jeg alltid overfører i mine egne historier – som også gjør at mine historier alltid blir større og lengre enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet.
Jeg tror også W.I.T.C.H. er grunnen til at jeg er svak for realisme og slice og life blanda inn med noe magisk og overnaturlig.
Det er mye av dette som har kommet inn i The Silence of Songbirds (nettserie som er aktuell for fysisk lansering på norsk, forf. anm.) som f. eks det å være overnaturlig i vår menneskelige verden, et stort karaktergalleri full av arketyper, et stort underliggende mysterie og selvfølgelig det viktigste tema av alt: ung forelskelse!
Jeg har ikke vært helt klar over det selv i begynnelsen, men får ofte tilbakemelding av jevnaldrende om at de kan se mye av W.I.T.C.H. i tegnestilen min, spesielt da i karakterene.
Nå som jeg sitter og brekker om nettserien til bok har jeg W.I.T.C.H.-bladene mine rundt meg og bruker de som inspirasjon til hvordan jeg kan bygge opp sidene mine! Så W.I.T.C.H. er virkelig med meg hvert skritt av veien!
Michelle Hvidsten (Serienett)
1. Ja, W.I.T.C.H. inspirerte meg til å tegne, men også vise at selv om jeg er en ung jente så kan jeg være med på å forme verden. Den viste meg at selv unge tenåringsjenter kan være sterke hovedpersoner i sin egen historie. Det var den tegneserien som fikk meg til å ta opp en blyant og skape min egen historie gjennom tegning. Jeg håper jeg en dag også kan komme ut med en tegneserie som kan inspirere andre unge jenter til å gjøre det samme.
2. For meg så er første volum alltid den jeg ofte går tilbake til og leser på nytt. Jeg synes det er interessant så se hvordan vennskap spiller ut og hvordan tilfeldigheter ikke alltid er en tilfeldighet. Kanskje tilfeldigheter skjedde fordi det var ment til å skje. Hvorfor flyttet Will til Heatherfield? Hvorfor gikk Elyon, Meridians fremtidige prinsesse på samme skole som Kandrakars fremtidige voktere? Er ting egentlig tilfeldig med tanke på hvordan historien spilte ut?
Jeg synes også det var utrolig kult å se jentene transformere seg og bli en sterkere og eldre versjon av seg selv fysisk. Dette var det som fikk meg inn i japansk manga. Det var slik jeg ble introdusert til mangaka Arina Tanemura (f.eks Kamikaze Kaitou Jeanne, Time Stranger Kyoko osv), og som da i senere tid ledet meg inn i mye forskjellige typer tegneserier og manga. Per i dag leser jeg mye Shounen manga.
W.I.T.C.H. fikk meg som barn til å drømme om at kanskje jeg en dag også kan redde verdenen med mine venninner og våre superkrefter.
Jeg svarer litt generelt her for det er noen år siden jeg leste W.I.T.C.H. Men jeg blir aldri lei av å bla i dem, selv i 30-årene.
3. Ja, veldig mye. En av mine første tegneserier tegnet jeg med min daværende bestevenninne Christine. Vi gikk på ungdomsskole sammen. Vi fant opp en historie som vi kalte for Dragejentene, der hennes karakter hadde vann-krefter og min ild-krefter. Siden da har jeg gått solo og kommet opp med en del egne karakterer og historier som jeg håper å kunne komme ut med når jeg er klar.
Camilla Dahlstrøm (Soluna)
1. W.I.T.C.H. var den andre tegneserien jeg ble skikkelig fan av, etter Donald, og er sannsynligvis den tegneserien som har påvirket meg aller mest som serieskaper. Jeg var allerede ivrig Donald-leser da de første annonsene for W.I.T.C.H. begynte å dukke opp, og jeg husker at jeg ble helt bergtatt av tegnestilen fra første stund. Den minnet meg både om Disneyfilmer og Pokémon på samme tid, og jeg ble veldig tiltrukket og fascinert av at stilen lå et sted mellom vestlig og østlig tegneserietradisjon. Det beste fra begge verdener, på mange måter. Jeg begynte å øve meg på å tegne slik som i W.I.T.C.H., blant annet ved å tegne mine egne tolkninger av forsideillustrasjonene, og all den øvingen jeg gjorde da synes fremdeles godt i streken min nå.
2. Ja, det var jo såklart ikke bare tegnestilen som fenget meg, men historien og karakterene også. Den aller første historien, der jentene oppdager de magiske kreftene sine, er den beste i mine øyne. Den er mystisk, nesten litt skummel, og har de mest minneverdige sidekarakterene – Elyon, Caleb og Phobos. Det er jo gjerne sånn med superhelthistorier at det er begynnelsen der hovedpersonene lærer å forstå og mestre de nye kreftene sine, og begynner å forstå hvordan verden egentlig henger sammen, som er aller mest spennende. Den neste delen av historien der Nerissa var skurken var også god, men etter det falt jeg sakte, men sikkert av å lese bladene. Så ja, det som fenget meg mest med historien var mysteriene og magien – men også at den handlet om en jentegjeng jeg kunne kjenne meg igjen i. Det var ikke en overflod av tegneserier på den tiden som skildret unge jenter på en så troverdig og nyansert måte. Jentene i WITCH er både modige og sårbare på samme tid, de er både helter og vanlige jenter, og hverdagsproblemene deres får like mye plass som det at de må redde verden.
3. W.I.T.C.H. er en av de første og største inspirasjonskildene til tegneserien jeg jobber med nå: Soluna. Da jeg leste W.I.T.C.H. ble jeg nemlig helt opphengt i å lage karakterer med magiske krefter, og jeg tegnet veldig mange av dem. To av disse karakterene jeg lagde på den tiden – et tvillingpar med ildkrefter-, endte opp med å bli hovedkarakterene i Soluna. Jeg hadde nok neppe laget nøyaktig den tegneserien jeg gjør i dag, uten å ha blitt inspirert av W.I.T.C.H. til å utforske persondynamikkene i en gruppe av karakterer med forskjellige typer magiske krefter, og hvordan magi kan påvirkes av følelser og sosiale relasjoner.
