Husk å alltid lese «Terms and conditions”

Selv om dataspill ofte brukes i forskjellige medier for historiefortelling, er spillene sjelden like gjennomtenkt som Enemy Invasion. Det er også en tegneserie med et godt grunnlag for videre historie, selv om starten er litt langsom.

Enemy Invasion er et samarbeid mellom forfatter Steffen R. M. Sørum, forfatter/illustratør Håvard S. Johansen, og illustratør/videospillutvikler Mikael Noguchi. Historien starter i Arizona, hvor vi får vite at det amerikanske militæret har visse utfordringer. Deretter beveger vi oss til (noe jeg går ut ifra er) Oslo, fem år senere. Der blir vi umiddelbart introdusert for spillet Enemy Invasion og våre to hovedpersoner, Mitcho og Ricco, som forsøker å bli «ACE» i spillet. Guttenes gaming-team, inkludert to spillere fra Sør-Korea og Kina, blir invitert av spillprodusenten til å delta på en stor turnering i Malmö, men det viser seg at guttene kanskje burde vært litt grundigere da de leste (eller ikke leste …) «Terms and conditions».

At vi kastes direkte inn i spillverdenen er både passende, og et interessant grep som viser oss hvor mye spillet har å si, både for hovedpersonene og for historien i sin helhet. Første side viser oss Mitchos romskip, eller fighter, og selv om det er et bilde jeg først bladde ganske raskt forbi, har det en del fascinerende detaljer når jeg studerer det på nytt. Blant annet får vi vite at Mitcho har over 11 700 timer i spillet (er det tilfeldig at det påstås at 10 000 timer er det som skal til for å oppnå ekspertnivå?) og vi blir vist fighteren fra flere sider, i tillegg til en oversikt over skipets utrustning.

Detaljnivået og ordbruken gir meg en følelse av at det ikke bare er tilfeldige ord og opplysninger som er valgt for å se fancy ut, uten stort under overflaten. Jeg får virkelig inntrykk av at det er lagt både tanker og arbeid i Enemy Invasion for å få det til å virke realistisk og gjennomtenkt. Både med tanke på hvor viktig spillet har vært i denne historien, og Mikael Noguchis bakgrunn som spillutvikler, blir jeg derfor nysgjerrig på hvilken rolle det kommer til å ha i de neste bøkene, særlig ettersom det er rimelig å anta at historien videre, hovedsakelig vil foregå i den virkelige verden.

Også tegningene har en rolle i å vise hvor viktig spillet er her, ved at ruter som foregår in game har en annen stil enn rutene i den virkelige verdenen. Antakelig er spillscenene tegnet av Noguchi mens resten er tegnet av den andre tegneren, Håvard S. Johansen, selv om dette ikke er presisert i boka. I stedet for å gjøre rutene pikselerte, eller bruke andre åpenbart spillinspirerte stiler, har tegningene en langt mer polert og ren linje, med lite eller svært jevn skyggelegging. I den virkelige verdenen er linjene langt grovere og både skygger og fargelegging mer ujevn. På mange måter virker det som den virkelige verden både har dystrere farger og til og med mer udetaljerte tegninger enn tegningene i spillet, kanskje for å vise kontrasten for Mitcho mellom den kjedelige virkeligheten og spillverdenen.

Men all planleggingen som virker å ha blitt lagt inn i spillet føler jeg har gått litt på bekostningen av historien ellers. På den positive siden kan det sies at serieskaperne, ikke er redd for å ta seg tid til å la leseren føle på stemningene og bli kjent med karakterene, men av og til blir det litt for god tid. Bokens første del forteller oss en del om Mitcho, både livet hans nå og bakgrunnen hans, i tillegg til at vi presenteres for et subplot hvor Mitcho må skaffe penger til en ny data. Dette tar omtrent halvparten av boken før vi kommer til Malmö, og først på de tjue siste sidene får vi vite hva som egentlig ligger bak det hele.

At de vil spare avsløringene til slutten av boken er naturlig og forståelig, men da skulle jeg gjerne ønske litt mer tempo i bokens første del. På slutten får vi også så mange cliffhangere at det virker som serieskaperne har fått litt hastverk med å bygge opp spenningen for neste bok. Metoden vekker definitivt nysgjerrigheten min, men da vi på dette tidspunktet ikke vet når neste bok kommer, hadde det kanskje vært bedre å avsløre litt mer av hva vi har i vente, og gi leserne noe å glede seg til i neste bok. Samtidig har de lagt opp et godt grunnlag, og jeg er nysgjerrig på hva de kommer til å gjøre i de neste bøkene.