Øyvind Torseters Mulegutten fortsetter å møte utrolige nye utfordringer med krum hals i «Altmuligmannen»
Forlaget velger nå å kalle disse bøkene – «Mulegutten» (2015), «Mulysses» (2017) og «Altmuligmannen» (merk det subtile ordspillet) – for trilogien om Mulegutten. Om det var hensikten fra Torseters side, vites ikke. Men det er tredje gangen han lar denne personen få hovedrollen i en tegneseriebok.
Mulegutten er en rådvill, mummitrollaktig hvermannsen med en tendens til å bli involvert i ganske spesielle situasjoner. Denne gangen er han altmuligmann for presidenten – dvs. presidenten av hvilket land det nå enn er meningen at Mulegutten bor i. Både i utseende og personlighet er han lik den vennlige, men ufornuftige og selvopptatte millionæren som Mulegutten jobbet for i forrige film, noe som understreker mistanken om at figurene i Muleguttens univers er like mye sjablonger som karakterer. Særlig når også detektiven som Mulegutten engasjerer, likner på den kvinnelige hovedpersonen i «Mulysses».
Men jeg foregriper begivenhetenes gang. Poenget er at når Mulegutten blir forespeilt at han kan få det ærerike oppdraget med å bære presidentens (atom)koffert, blir han kort tid etter ranet av en dobbeltgjenger som simpelthen overtar hele livet hans. Uten jobb og lommebok oppsøker han den før nevnte detektiven, formodentlig fordi hun ikke krever noe forskudd, for å få hjelp til å løse mysteriet.
«En internasjonal storpolitisk thriller» er bokas undertittel (som er viktig nok til også å stå på ryggen). Særlig til thriller er det selvsagt ikke; selv et barn gjetter løsningen etter drøyt 20 sider. De to viktigste komponentene er, her som i tidligere Mulegutten-historier, den lekne modernistiske streken som veksler mellom detaljrike bakgrunner og løse skisser, og en absurd humor dominert av understatements. Mulegutten lar seg rane, bokstavelig talt strippe, av en raner uten våpen – Fordi «Jeg klarte ikke si nei. Det var noe med smilet». Og etter at det har skjedd, konkluderer han bare at «Ved slike anledninger er det naturlig å gå til politistasjonen». Bisarrt trivielle og lakoniske reaksjoner på alt er noe som går igjen i boka.
Samtidig føler jeg at Torseter denne gangen ikke gjør nok ut av de virkemidlene som er hans sterke sider og signaturtrekk. Grafisk er «Altmuligmannen» ikke like spennende og eksperimentell som «Mulysses», og i enda mindre grad sammenliknet med «Mulegutten». Bakgrunnene med detaljrikdom finnes, men ikke i like stort monn som før, og surrealismen er nesten fraværende. Det kan virke som om de er skjøvet til side for å få mer fokus på historien. Kan det ha noe å gjøre med at boka er i mindre format enn i de to foregående? Men litt av den samme tendensen er det mulig å spore i manus og dialog, som veksler mellom den før nevnte absurd humoren og en periodevis større vektlegging av intrigen, enda denne er ganske forutsigbar. Sakte kan det se ut som «Altmuligmannen» beveger Mulegutt-serien i en mer kommersiell og forenklet retning. Kanskje kunne Øyvind Torseter prøve seg på noen nye figurer i neste tegneseriebok, og se om de tar ham i en ny retning som serieskaper og illustratør?
Altmuligmannen – En internasjonal, storpolitisk thriller
Av Øyvind Torseter
ISBN 978-82-02-59935-5
299 kr.
136 sider
Cappelen Damm
Les omtaler av de andre bøkene i samme serie:
Mulysses
Mulegutten
