Er det et langt steg fra å lære barn omsorg for planeten til å lære dem hva døden egentlig er, og hvordan den rammer?
Endre Lund Eriksen, medmanusforfatter på den populære NRK Super-serien «Planetpatruljen» har skrevet en medrivende bok om døden, og fått Sigbjørn Lilleeng (Nagel, Mellom planeter) med på laget som illustratør.
Boken er blitt en informativ og underholdende sak. Tekstens hovedperson, Mikkel, møter et livstraume: Mor får ondartet kreft. I den påfølgende livsangsten setter den allkunnige fortellerstemmen ting i perspektiv.
«Dødsens seriøse fakta»
– er bokens undertittel.
Innholdet oppfyller forventningene som skapes. Fiksjonen i rammefortellingen suppleres hele tiden med nøktern og objektiv skildring av dødens mange fasetter. Formidlingsevne i tekst og bilder er formidabel, tegneseriemediets særtrekk brukes effektivt. I åpningssekvensen brytes den fjerde veggen på en måte som ikke levner noe tvil om at man befinner seg i en fiksjon. Dette tror jeg gjør boken lettere å lese for barn. Besjelingen disse automatisk legger i skikkelsene som de leser om, blir umiddelbart farget av det tydelige skillet mellom vår verden og hovedpersonens verden.
Det nøkterne språket og det saklige innholdet gjør at man tar til seg kunnskap og reflekterer over det. Snaut 100 sider er fylt med scener og sekvenser som gir godt fokus på tema. Undertegnede, Darwinist med pasjon for Stephen Jay Gould, setter også pris på hva som formidles om det vi vet skjer etter dødsøyeblikket.
Men seriøst. Inneholder den altså også fakta om krematorier?
Mange barns angst bunner i redsel for det ukjente. Denne boken river ned noe av angsten ved å ta barna våre seriøst og gi dem god kunnskap om et vanskelig tema. Jeg opplever at boken tar leseren så på alvor at barn enkelt relaterer seg til Mikkel. I dagens mediehverdag for barn blandes hele tiden fiksjon og fakta, noe Eriksen selv har erfaring med i arbeidet med Planetpatruljen, og formen gjør at barns tanker om døden til møtt med verdighet.
Ved en skjebnens inkurie har døden i ulike forkledninger dukket opp i mitt eget liv de siste par ukene, fra jeg plukket opp boken og til jeg nå får anmeldt den. I jobben som lærer har den supplert hvordan jeg har møtt elevgrupper i dyp sorg og undring. Blant kolleger har jeg også forsøkt bruke sider ved den til trøst og samhold.
Det er dog én ting jeg opplever at barn har utfordringer med i møtet med døden, som ikke adresseres i denne boken: Det at voksne i sorg fortsatt kan spøke, le og gjøre helt alminnelige ting samtidig som sorgen oppleves som altoppslukende og vond.
Jeg har brukt mye tid på å forklare barn om kompartmentalisering; at man beholder sorgen, men har lov til å la hverdagsgledene fylle deler av det tomrommet som er oppstått. Dette opplever jeg også er viktig overfor barna; at man gir dem rom til å ha andre følelser samtidig med sorgen.
Husets nærmeste tolvåring mener boken passer bra å lese alene for barn fra åtte år og oppover, «siden de da er gamle nok til å lære om døden. – Og så tror jeg de drepte en niåring, og det må man være minst åtte for å lese om».
Han melder videre at «Boken sluttet med at de hadde det gøy sammen, så jeg husker eller vet ikke om hun døde til slutt». Kanskje er det den beste tilbakemeldingen boken kan få: den fenger, informerer og runder pent av uten å skremme barn.
Døden – Dødsens seriøse fakta
Skrevet av Endre Lund Eriksen, tegnet av Sigbjørn Lilleeng
104 sider
279 kr. (veil.)
Cappelen Damm