Med utgangspunkt i et familiebilde funnet i et arvet soveromsmøbel, tar forfatter og illustratør Bianca Schaalburg oss med på en grundig utforskning av tyske familiehemmeligheter fra andre verdenskrig.
Dette er ikke en heltehistorie, men en fortelling med spørsmål om skyld, ansvar og fornektelse. Gjennom hennes personlige perspektiv blir vi introdusert for hele tjukke slekta, men får også en detaljert historisk oversikt over krigen, fra begynnelse til slutt. Var hennes morfar nazist og involvert i jødeutryddelse? Dette er et av spørsmålene sentralt i historien. Det finnes mange historier fra andre verdenskrig om overlevende etter konsentrasjonsleirer, motstandsbevegelsen og sabotasjeaksjoner mot tyskerne. Blant dem tegneserieromanen «Maus» av den amerikanske tegneserieskaperen Art Spiegelman (publisert i serie fra 1980 til 1991), som omhandler farens opplevelser som polsk jøde og Holocaust-overlevende. Og vinner av Nordisk råds litteraturpris 2023, svenske Joanna Rubin Dranger, for «Husk oss i livet». Men det er ikke like vanlig med historier som tar for seg andre verdenskrig sett fra en tysk families perspektiv. Og som stiller spørsmål ved familiens involvering i nazismen. Det må være ubehagelig for en familie å bli konfrontert med muligheten for at eldre slektninger har hatt nazistiske sympatier. Serieskaperen går likevel rett inn i de mørke hemmelighetene. Det er modig og viktig. Som Frank Walter Steinmeier, Forbundsrepublikken Tysklands president sa i 2020: «Minnearbeidet tar aldri slutt. Vi kan ikke fri oss fra vår historie. For uten minner mister vi fremtiden.» Hennes familie har alltid sagt at de ikke visste noe. Er dette sant eller er det en fornektelse av grusomheten som utspilte seg?
Historien veksler mellom fortid og nåtid gjennom bruk av tilbakeblikk og minner. Det gir leseren innsikt i livet til oldeforeldre, besteforeldre, mor, onkler og tanter under krigen. Det gir også innblikk i hvordan familiens historie har formet moren til forfatteren – Edda Schott– sin egen identitet. Samtidig har det satt forfatteren i gang med en søken med hensyn til fortiden. Krigen blir sett og formidlet ut fra families perspektiv – hvordan de hadde det, hva de gjorde, relasjoner, hva de likte å gjøre, hva som var vanskelig — på høyt detaljnivå, men historien dekker også krigsofres og etterkommeres historier. Schaalburg sin søken og etterforskning er svært grundig og gir også en historisk korrekt oversikt over krigens utvikling; de ulike konsentrasjonsleirene, massemordene, Stasi og tyske styrkers bestialitet.
Tegningene i «Duften av Furu» er levende og gir historien dybde og kompleksitet. Karakterene er hverken idealiserte eller demoniserte. Dette er avgjørende i en fortelling som denne, hvor karakterenes tvetydighet og ambivalens er essensiell for å formidle familiens komplekse historie. Blant tegningene inkluderer hun også noen familiefotografier, som viser serieskaperens imponerende evne til å gjenskape karakterene.
Nøyaktigheten og det detaljrike universet Schaalburg drar leseren inn i, gir historien en ekstra dimensjon av dybde og hjelper leseren med å forstå sammenhengene mellom individuell historie og historiens større bilde. Den viser enkeltindividers streben, men minner oss også på hva som kan skje når konflikter og maktsyke, drevet av groteske rasemessige ideer, kulminerer i folkemord, noe som dessverre også skjer i dagens verden.
Som navnet på tegneserieboken tilsier, er duften av furu et gjennomgående tema, som gir en ekstra dimensjon til fortellingen. For hennes mor – Edda – representerte furuduften hjem, trygghet, glede og besteforeldre, og den hadde en spesiell positiv betydning for henne. For andre var duften av furu den siste lukten før de ble henrettet, for eksempel i Biekerniki-skogen i Riga. Mellom 1941 og 1944 ble mer enn 40.000 mennesker skutt av latviske «kommando Arajs», som var under tyske SS-Einsatzkommando 2 og Sicherheitsdienst. Hun tegner og formidler sterkt hvordan ti og ti jøder ble ført til kanten av massegravene, som russiske tvangsarbeidere hadde gravd, og skutt. Med furutrærne som eneste vitner.
Furutrærne representerer en følelse av forbindelse til familie, mennesket og naturen, men kan også leses som tegn på skam og hemmelighold. Dette minner leseren om de grusomhetene som ble begått under naziregimet og gir «Duften av Furu» en dypere symbolsk betydning. Forfatterens bruk av visuelle metaforer gir leseren innblikk i moren Edda sine spørsmål og i besteforeldrenes indre konflikter og hemmelighold: «Vi vet ingenting. Vi visste ingenting».
Gjennom sine egne refleksjoner og samtaler med familiemedlemmer og etterlatte av krigsofre, viser hun hvordan fornektelse av fortiden ikke bare berører enkeltindivider, men også hele samfunn og nasjoner – i generasjoner. I sin søken etter sannhet kommer hun over fire snublesteiner utenfor huset der moren vokste opp. Hun og sønnen prøver å finne ut hvem disse jødene var, men det finnes ikke nok informasjon og hun bruker derfor flere sider i boken til å fortelle deres historie, slik den kan ha vært. Dette gir innsikt i hvordan vår kollektive historie påvirker vår nåtid og fremtid. Det minner oss om betydningen av å konfrontere vår egen historie og – mer generelt – sannhet, selv når den er smertefull.
Denne tegneserien bør leses av alle som søker innsikt i hvordan fortiden kan forme våre liv og samfunn. Den er en spennende og visuell innfallsvinkel til verdenshistorien og vil være interessant for ungdom og oppover. Med «Duften av furu» gir serieskaperen oss en kraftig påminnelse om at vi ikke må glemme historiens feilgrep og konsekvensene av fornektelse. Tegneserien etterlater dype tanker over fortiden og over menneskets komplekse natur.
Duften av furu – Min familie og deres hemmeligheter
Av Bianca Schaalburg
Oversatt av Ute Neumann
206 sider
399 kr. (veil.)
Spartacus Forlag
