En satirisk styrkeprøve i apokalypsens tid

Med sin satiriske strek og sardoniske 90-talls humor utfordrer Christopher Nielsen «woke»-bevegelsens følsomhet i den pågående kulturkampen.

«Mens vi venter på dommedag bind 2» følger opp Nielsens forrige antologi fra seksten år tilbake og består av en samling gamle klassikere og nye striper. Serien er en kritisk feiring av kunstnerisk frihet, et vitnesbyrd om en tid der sensur var sjeldnere og humor mer direkte.

Gjennom et «kjært» gjensyn med avantgardistene hans, Optimisten, Fatalisten, Pessimisten, Einar, Wazinski og Bitten, blir vi ledet inn i diskusjon om en forestående verdenskollaps hvor klimakrisen, kapitalismens fallgruver, kroppspress og rasisme blir gransket med et svært ærlig, og sikkert for mange, ubehagelig blikk. Disse karakterene, som var høyaktuelle på 90-tallet, har deprimerende nok beholdt sin relevans. Fatalisten kan se ut til å ha overtaket.

«Optimisten, Pessimisten & Fatalisten»

Nielsen er ikke redd for å leke med kontrovers. Hans arbeid er en studie i det upolitisk korrekte, en fortelling som ikke pynter på sannheten, men presenterer den ufiltrert gjennom sin unike kunstneriske stil. Han byr leseren på en smørbrødliste av samfunnskritiske emner, som både utfordrer og informerer.

Stripe for stripe konfronterer Nielsen leserne med et speilbilde av fortiden. Han spør oss om vi er modige nok til å anerkjenne og konfrontere de feilene vi fortsatt bærer med oss. Med et verk som balanserer på satirens skarpe kant, er det et åpent spørsmål om dagens unge tåler denne ukomfortable refleksjonen over samfunnet vårt. Forfatteren utfordrer oss til å le, tenke, og kanskje til og med bli opprørt. Men mest av alt, inviterer han oss til en dialog om samfunnets evige spørsmål – Har vi kommet noen vei, og hvor går vi herfra?

«Forby!»

Tittelen kommer av Nielsens såkalte «Impending doom syndrome», en psykologisk tilstand han er i som han tilskriver Cuba-krisens etterspill.

Verket er en guide gjennom fortidens synder — fra steinalderens enkelhet til dagens komplekse samfunn og dilemmaer. Gjennom sin mørke humor og ukonvensjonelle perspektiver utfordrer Nielsen leserne til å se utover det umiddelbare og vurdere dyptgående hva som har endret seg – og viktigere, hva som fremdeles trenger forandring. For tross år som er gått, har debatten om disse temaene delvis stagnert; samfunnet roterer ifølge serieskaperen rundt likegyldighet, repetisjon og selvbedrag.

«Ur»

Illustrasjonene er preget av en råhet som passer godt med temaene han utforsker. Hver rute er håndtegnet, noe som gjør hvert bilde til et solid stykke arbeid. Illustrasjonene, som for det meste er i svart-hvitt, speiler antologiens tematiske tyngde og kan virke som et bevisst valg for å fremheve det apokalyptiske ved tematikken. Hans figurer er overdrevne og karikerte —en form for visuell satire som forsterker det skrevne ord. Dette skaper komikk, men kan også være noe forstyrrende, avhengig av konteksten i historien. Et par steder er det bruk av farger, som nærmest gir en falsk følelse for «varme» til et ellers kaldt og kynisk univers av håpløshet og dystopi.

Hans ufiltrerte fremstilling av samfunnskritiske temaer er ikke bare en utfordring; det er en invitasjon til leseren om å erkjenne debattens kjerne stort sett forblir uforandret. Den største forskjellen i samfunnsdebatten ligger i vokabularet og hvordan de blir mottatt av dagens generasjon, hvor sensitivitet og politisk korrekthet ofte veier tyngre enn den rå sannheten. Nielsen tester grensene for humor og satire i møtet med en ny generasjon lesere, hvis toleranse for kontrovers er formet av en annen tidsånd. Og han unngår enkle svar.

«Tilfellet Langvik»

Serien er ikke bare relevant for de som husker 90-tallets ånd; det er essensielt for enhver som søker å forstå hvordan fortidens kulturformer resonnerer med, og påvirker, dagens samfunnsdiskurs. Det er et verk som ikke bare skal leses, men også diskuteres, fordøyes og kanskje til og med argumenteres mot. Det er et kall til ikke bare å akseptere men også verdsatte de ulike stemmene som former vårt kollektive narrativ, selv når de stemmene kommer fra fortiden.

Avslutningsvis, «Dommedag bind 2» er mer enn et verk av nostalgisk verdi; det er en katalysator for dialog og selvrefleksjon. Dermed blir boken mer enn en samling av fortellinger; det blir en diskusjon om samfunnets vilje til å akseptere de ukomfortable sannhetene som ofte blir gjemt bak frykten for å krenke. 

Antirasisten Marius’ kleine, første møte med kjærestens mor er bare en drøm, men han er ikke så stødig i våken tilstand, heller.

Vil møtet mellom 90-tallets skråsikre satire og dagens bevisste kultur generere gnister? Det blir spennende å se. Forhåpentligvis vil ihvertfall konfrontasjonen med en fremtid som ikke er så rosenrød, trosse «woke»-generasjonens grenser og få dem til å vurdere sin egen rolle i samfunnets fortelling og videreutvikling.

Ved å utfordre disse grensene kaster Nielsen lys over behovet for en bredere og mer inkluderende diskurs. Boken kan være et springbrett for en viktig debatt om ytringsfrihetens plass i demokratiet og nødvendigheten av å utfordre komfortsoner. Nielsen illustrerer at ord alene ikke er nok; det kreves substantielle handlinger for å riste oss løs fra apatien og forhindre en metaforisk dommedag.

 «Dommedag bind 2» er mer enn en tegneserie; den er et manifest for tidsånden og et kraftfullt bidrag til den offentlige diskursen.

Mens vi venter på dommedag, bind 2
Av Christopher Nielsen
192 sider
399 kr.
No Comprendo Press

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *