Kjersti Synneva Moen er frilansillustratør. «Grip den føkkings dagen» er hennes første tegneserieroman, og tar for seg et tema mange unge kan kjenne seg igjen i, på en kanskje litt for trygg og velkjent måte.

Historien handler om Amalie som nettopp er begynt på videregående, og har flyttet på hybel sammen med venninnen, Vilja, som har begynt på musikk. Overgangen er ikke slik Amalie har håpet på. Å skaffe seg nye venner er ikke enkelt, og kunsten går fra noe Amalie gjør for seg selv i skisseboken, til en mer alvorlig oppgave, der hun sliter med å nå nivået til en del av de andre i klassen. Den eneste Amalie får videre kontakt med er Iver, en breial Tiktok-influenser som aldri lar henne snakke ferdig. I tillegg blir Vilja mer opptatt av å være med den nye klassen sin, enn å være med Amalie, mens moren blir for opptatt med husholdet hjemme og lillebroren på to.     

Tegningene er skisseaktige, med åpenbar håndskrift i snakkeboblene. Ikke bare får dette tankene over på Amalies egne tegninger fra skisseblokken, men passer også inn med den avsluttende tanken om hva kunst er, og hvilke spor vi setter etter oss i verden. Samtidig er ansiktsuttrykkene og karakterene godt laget, og man trenger ikke lure på hva som foregår, hverken innvendig eller utvendig. Noen av de beste delene av tegneserien er bildene fra Amalies skissebok. De er både kreative som tegninger og gir et interessant innblikk i hvordan hun føler seg gjennom ukene.

Moen har også brukt fargelegging godt for å gripe stemningen. Selv om fargene kan kalles «naturtro», er de mørkere og dystrere enn det virkelige liv, med mange brunlige toner som forsterker Amalies dystre og ensomme humør. I tillegg brukes ensfargede ruter som forsterker stemningen i noen av de mer spesielle segmentene: En (noe uønsket fest) er tegnet i blått og i en talende scene hvor Amalie kommer på skolen første dag er alle rundt henne tegnet i samme blåfarge, mens hun er den eneste i farger.

Historien i seg selv er lettlest, og det er lett å føle med Amalie, men jeg synes likevel Moen har gått for en litt vel trygg og tradisjonell stil. Karaktergalleriet føles noe todimensjonale, og forholdet mellom Amalie og de andre karakterene virker litt overfladisk. Amalie har ikke så mange karaktertrekk annet enn å være ensom, like å tegne, og mislike inspirerende sitater. Iver eksisterer mest for å illustrere konseptene Amalie (og muligens Kjersti) hater mest, som inspirerende sitater, Tiktok-influensere og … jordbærmelk? Vilja er bokstavelig talt aldri tilstede, og det er ikke mye vi får vite om vennskapet deres, før flyttingen og kontakten med moren blir adressert over tekstmeldinger på noen få korte sider.

Muligens er dette er et bevisst valg av Moen for å sørge for at bokens hovedtema om ensomhet kommer tydelig fram, og kanskje gjøre det lettere for ungdommene som leser boken å sette seg inn i situasjonene. Men en kontrast mellom Amalies gamle liv og nye tilværelse kunne gjerne vært med på å legge til litt krydder til fortellingen.

I tillegg virker historien for fokusert på ensomhet, og for lite på hvordan Amalie skal komme over denne. Det føles gjerne som hun heller passivt befinner seg i ubehagelige situasjoner enn å gjøre noe med dem. Til slutt, når en karakter, som så vidt er med i serien, hjelper og motiverer Amalie til å stå opp for seg selv og forstå kunsten, føles det mer som et resultat av tilfeldigheter enn av Amalies egne handlinger. Jeg hadde likt det bedre om mer av handlingen fokuserte på Amalies langsomme prosess for å finne sin plass, og når hun til slutt finner sin egen stemme er dette en avslutning, ikke hele prosessen.

«Grip den føkkings dagen» er en historie om ensomhet og følelsen av ikke å passe inn, med en slutt som sikkert vil kunne gi håp til ungdom som sliter med å finne ut av overganger i livet, selv om jeg, som er ti år eldre, føler å ha sett dette før. Refleksjonene hennes over hva kunsten er og hvorfor vi har den, kan være en tankevekker for mange, og Amalies egne illustrasjoner vil nok få de fleste til å trekke på smilebåndet og føle med henne.

Grip den føkkings dagen
Av Kjersti Synneva Moen
212 sider
305 kr.
Aschehoug