På en ferietur laget Alexander Istad sin første fortelling sammen med barna sine, og dette vekket skrivelysten hos ham. Hans første utgivelse, «Gutta Krutt», i samarbeid med Espen Meling Sele er en morsom fortelling, men den kan trenge litt mer arbeid med historieoppbyggingen.

Vi møter brødrene Krutt fra Ålesund: Alex, Nikk og Proffen som går på «verdens beste skole med verdens beste rektor», som liker å ha farger på skolen og gir sjokolademelk til elevene på tirsdager. Når rektor skal på ferie, har han funnet en vikarrektor som virker kul og hyggelig, men mystiske ting begynner å skje. Lærerne oppfører seg som roboter, og barna forsvinner. Og når de kommer tilbake, oppfører de seg som sauer. Ved hjelp av et kart som viser vei til et mystisk tunnelsystem under Ålesund og en uhorvelig mengde eksplosjoner, tar gutta Krutt saken i egne hender.

Historien er en gjennomillustrert roman heller enn en tegneserie, og føyer seg dermed inn i rekken med blant annet «Gutta i trehuset» og «Frida og jakten på nesehårene». Boken inkluderer ingen tegneserieruter, og snakkeboblene inneholder heller tegninger enn ord, og en mengde lydord (med morsom oppførsel). Uthevede setninger i tegneseriefont gir liv til teksten.

Tegningene er laget med enkle, rene linjer i en noe skisseaktig stil, hvor bildene fra Ålesund er lett å kjenne igjen, og detaljene i bakgrunnen tilfører liv og humor til teksten. Jeg håper for så vidt Sele kan gjøre noe med håret til Alex slik at det faktisk ser ut som høyt hår med en rottehale, og ikke en arabisk fez. Bildene er tegnet i nyanser av grått, og til tross for mangelen på farger blir gråfargene brukt godt. Blant annet fremhever streken de viktige karakterene ved at de får «farge» og de andre karakterene er hvite. Og mørke bokbakgrunner brukes for å vise til mørke steder og til og med tider. 

Boken følger en noenlunde sammenhengende historie, som er både morsom og lettlest, med sjelden mer enn hundre ord per side. Den starter ganske snodig, fortsetter temmelig sprøtt og avslutter som fullstendig absurd med alt fra gutter som blir skutt ut av kanoner (og overlever), til personer som heter Grytegrateng til etternavn, (skjønt vi tross alt er på Sunnmøre). Likevel føles det ikke alltid som Istad er helt stø når det kommer til historiefortelling. Dette gjelder blant annet guttenes personligheter, som til tross for å bli presentert som svært ulike, sjelden kommer tydelig frem i boken.

Også oppbyggingen av teksten kan trenge mer jobbing. I stedet for at guttene undersøker sakene og oppklarer litt etter hvert, følger boken en rekke hendelser som riktignok er morsomme i og for seg, men gjør såpass lite med plottet i sin alminnelighet at jeg aldri føler jeg kommer til enden, og det blir periodevis slitsomt å lese videre. Slutten er bokens sterkeste del, hvor alt kollapser i en fullstendig absurd, men tilfredsstillende løsning. Men det hadde vært bedre om boken bygget opp til finalen i stedet for nærmest å snuble over den.

Jeg er heller ikke  sikker på om Istad helt har bestemt seg for hvilken aldersgruppe tegneserien er laget for. På Norli sin nettside står det 9-12 åringer, som neppe trenger å få nazister og motstandsbevegelse beskrevet som «slemminger» og «snillinger». Det burde heller ikke være vanskelig å forklare at Aspøya er en del av Ålesund og ikke at den ligger utenfor, mens beskrivelser som «det glade 80-tallet» og «åpent kontorlandskap» heller gir mer mening for litt eldre generasjoner.

I en tid hvor skjermer tar mer og mer over, er det viktig med underholdende historier for at barna skal ta en pause fra skjermene. Istad har tatt tydelige steg i riktig retning, og med litt mer jobbing med fortellingen (og håret til Alex, forhåpentligvis) kan nok Gutta Krutt etter hvert konkurrere med «Gutta i trehuset» og skjermene.

Gutta Krutt og gledesdreperen
Skrevet av Alaksander Istad, tegnet av Espen Meling Sele
392 sider
299 kr. (veil.)
Cappelen Damm