Det er litt av et prosjekt Frode Øverli har gitt seg i kast med, men han går helt og fullt inn for det.  Og snubler bare litt i overgangen.

Frode har tidligere gjort narr av barnebokforfattere i Pondus, så han har litt å bevise når han selv lager sin første barnebok, «Frida og Jakten på Nesehårene». Ingen kunne vel gjettet at Frida, som ikke en gang hadde noe ordentlig navn i seriens tidlige år, skulle komme så langt som til å bli helt i sin egen smått episke barnebok.

Mange er vel også forbauset over at Frode Øverli hadde overskudd til å gjennomillustrere (i tillegg til å skrive) en hel bok. Og merk at det ikke er snakk om noe slik som en bildebok på ca. 30 sider, men en kapittelbok nærmere 200, med illustrasjoner på nesten hver side.

Boka tar utgangspunkt i Pondus’ univers, men unngår klokelig å legge inn særlig mange referanser til serien. Du trenger ikke å ha lest så mye en rute av Pondus for å sette deg inn i handlingen.  Kanskje den eneste implisitte referansen som er litt viktig, er at Frida utviklet seg videre som karakter da Frode Øverli begynte å lage striper om konflikten mellom henne og monstrene under senga. Boka spiller videre på dette: Monstrene under senga bor i Mellomland, muligens en fattigere og mer middelaldersk nabo av byen Monstropolis. En natt kommer hofftjeneren til kongen og ber Frida om hjelp. Mellomland er fanget i evig vinter, og bare Frida (med hunden Bjarne) kan finne den manglende komponenten som kan bringe våren tilbake.

Aller først kan vi slå fast at som tegner snyter ikke Frode noen på vekta, verken når det gjelder kvalitet eller kvantitet.  Han får Mellomland til å føles som et virkelig sted, og har lagt ordentlig arbeid særlig i å gi landets monstrøse innbyggere stor utseendemessig variasjon.  Detaljrikdommen står ikke det minste tilbake fra hva vi er vant til fra denne karen.  Hvis du leser denne boka bare fordi det er Frode Øverli som har tegnet den, og uavhengig om du er i rett aldersgruppe eler ei, blir du ikke skuffet.

Ett sted må man likevel anta at Frode trengte å skjære ned på tegnetida, og følgelig har han lagt inn færre bakgrunner, en teknikk også benyttet av Flu Hartberg nylig. Kløktig nok er mesteparten av historien lagt til vinteren, så det passer med mye hvitt i bakgrunnen. 

Av format er boka en hybrid, med tegneseriesider innimellom illustrerte tekstkapitler. Illustrasjonene har et tydeligst mulig tegnseriepreg, med dialoger og monologer – i snakkebobler – som driver handlingen videre.  Mest karakteristisk er hvordan Frode i tillegg jevnlig bruker stor snakkeboblefont i utvalgte setninger for å levendegjøre prosateksten.

Når det gjelder selve nettopp prosateksten er «Jakten på Nesehårene» et fascinerende studium i jakten på den rette balansen for Frode Øverli som forfatter.  Fra Pondus vet vi jo at mannen har et blomstrende språk, et virkemiddel som kan være en fordel når du skal skrive for barn, men som det også er mulig å snuble med. Dialogen produserer gjentatte ganger replikker som både barn og voksen vil le høyt av. I fortellermodus hender det derimot av Frode henfaller til formuleringer som kan lyde litt pussige for yngre lesere, som «Siden hun kom fra et noenlunde møblert hjem klarte hun å besinne seg» og «I alle fall ingen som hadde full dekning mellom ørene».  Og en analogi som «Frida spilte uskyldig som en italiensk fotballspiller» burde definitivt ha blitt værende i Pondus, der den hører hjemme.

Det hender også at forfatteren henfaller til smør på flesk, kanskje fordi han blir usikker på i hvilken grad barna vil ta poengene («Alvoret i kongens ansikt fortalte Frida at det ikke var ment som en spøk»).

Frode har altså ikke perfeksjonert alle detaljene ennå. Men alt det viktigste har han på plass: En veldig klar idé, et definert univers (for ikke å si et multivers), en spennende historie med høy innsats, den karakteristiske Øverli-humoren tilpasset en fantasiverden for barn, og ikke minst interessante personligheter. I tillegg til Frida selv er i alle fall kongen, hofftjeneren og bergtrollet med nesehårene figurer vi blir godt kjente med i løpet av boka.  Og gjerne litt glade i. Det er til og med en liten teaser på slutten, av den typen som fungerer som en selvstendig bonus heller enn en cliffhanger (heldigvis).

Resultatet av oppskriften er nok til å fortrylle både barn, voksne som leser boka for barna, og de mange voksne som hadde tenkt å lese den uansett fordi, vel, det er Frode Øverli.

Frida og Jakten på Nesehårene
Av Frode Øverli
186 sider
249 kr. (veil.)
Egmont