Premiss og humor har aldri vært preget av originalitet, men på en god uke er «Hjalmar» den perfekte såpekomedie.
Så ble det ikke flere innbundne Hjalmar-bøker i alle fall ikke enn så lenge. Den hjemmearbeidende forfatteren/illustratøren og familiefaren fra ei uspesifisert Mjøsabygd får trøste seg med et årvisst tjukt album/bok. Tittelen «Hjalmar går i hundene» og forsideillustrasjon av Hjalmar som plukker opp en hundebæsj tyder ikke akkurat på et epos, men høydepunktene er flere enn i fjorårets bok.
Som i så mange andre norske seriestriper virker sekvensene i Hjalmar ofte å være laget etter innfallsmetoden. «Hjalmar går i hundene» viser flere ganger at Nils Axle Kanten likevel kan komme helt i mål med idé, når han bare vil.
Selve «tittelhistorien», som kanskje var den jeg hadde minst forhåpninger til på forhånd, resulterer i en bærekraftig ny familiedynamikk. Det hele begynner med at kona vil ha hund, mens Hjalmar stritter imot fordi han mener det blir for mye bry (noe av den samme konflikten som endte med at de gikk fra å ha to barn til å ha tre). Den nye kjæledeggen, lapphunden Fenris, glir helt naturlig inn i seriens kontekst, dukker opp i flere sammenhenger, og den i utgangspunktet motvillige Hjalmar blir etter hvert glad i valpen. Uunngåelig betyr denne endringen i status quo at familiens andre kjæledegge, Persille, straks går inn i rollen som den arketypiske sarkastiske katten, men i små doser er «Pusur-humoren» passe fornøyelig.
Fenris er ikke den eneste karakteren med lang holdbarhetsdato som blir introdusert her. I denne boka skjer nemlig det utenkelige. Viggo får seg kjæreste!
Denne samlingen gir oss anledning til å studere hvordan en ny karakter, gjennom prøving og feiling, til slutt kan finne sin plass. Anniken begynte livet sitt i serien som en ren kvinnelig kopi av Viggo (for sikkerhets skyld etablerer man aller først at favorittbandene hennes også er Whitesnake og Deep Purple), men etter en tur i tenkeboksen prøver Kanten å gi henne noen mer unike karaktertrekk. Han gjør henne til en dyretolk, noe som utvilsomt er originalt, og dessuten passer bra inn i seriens kontekst. Dette glir over i en kort sekvens der hun opptrer som en fiksert miljøverner; ikke fullt så originalt, men uansett er det ingen av delene som varer. Hun lefler sågar med flat jord-teorier og scientologi. Selvsagt varer ikke dette heller, men det resulterer i alle fall i én veldig morsom stripe:
Jeg husker ikke om hun har hatt noen egen greie siden. Kanten endte vel med å gjøre henne til Viggos litt mer jordnære kvinnelige motstykke, og det har stort sett fungert greit siden. De resterende stripene med Viggo og Annikken, i alle fall i dette albumet, handler om hvordan de prøver å utvikle forholdet. Skjønt egentlig handler de like mye om Gunvor, Viggos mor, og hvordan hun desperat ønsker barnebarn. Dessverre. En klassisk vitsesituasjon, ja visst, men Kanten tydeliggjør den for mye og for ofte, til det blir slitsomt.
Men forholdet til Viggo og Anniken blir da etter hvert stablet på beina. I mellomtida utforsker serieskaperen temaet utroskap (eller muligheten for det) i to lenger sekvenser Begge befinner seg over gjennomsnittet, fordi Kanten anstrenger seg gi dem en ordentlig konklusjon, og fordi han tillater seg å blande humor og alvor. I den første møter han på fristelser i form av en smellvakker latina (som attpåtil viser seg å være en tidligere Playboy-modell) mens han lufter hunden. I den andre misforstår den frustrerte nabokona Margit og tror Hjalmar vil ha et sidesprang med henne. Hjalmar står imot fristelsene, men på en så klønete måte at han likevel får problemer hjemme. Kona ser de to episodene i sammenheng; kanskje ikke så rart, for Fenris er involvert i begge.
Man ser hva Kanten gjorde der? «Hjalmar» er ikke bare farse, ting henger sammen, har konsekvenser og både folk og fe finner sine naturlige roller. «Hjalmar» har aldri vært blant de norske favorittstripene til undertegnede, men å lese dem samlet og kronologisk lar meg innse hvor gjennomtenkt serien faktisk kan være, til det punktet hvor den på en god uke er den perfekte såpekomedie.
Hjalmar går i hundene
Av Nils Axle Kanten
Forord av Espen PA Lervaag
120 sider
199 kr.
Strand Forlag
Les også:
Anmeldelse av «Høyt spill»
Anmeldelse av «10 år i tidsklemma»
