En familiekrønike

«10 år i tidsklemma» er ikke den boka Nils Axle Kanten og Hjalmar fortjener etter ti års tjeneste, men kanskje er det den de kan selge.

I en sesong da alle norske stripeserier får sin egen bok, (og ikke bare de som alltid får), uteblir fortsatt den store Hjalmar-boka, den 175 siders lekkert innbundne hardbacken som vi er blitt så vant til å se fra andre, I stedet får vi en ny 124 siders paperback tilsvarende «Helt Normalt» (2018), den andre i rekken av slike.

Jeg synes ikke det er helt rettferdig, men vil prøve å forstå hvorfor det er blitt slik. Kanskje er Hjalmar en mer folkelig serie. Ikke like folkelig som Pondus, åpenbart, for det er ingen norske serier, men som den tredje mest publiserte avisstripa i Norge har den nok en rimelig bred appell. Den har bare ikke, igjen målt opp mot Pondus, den samme appellen hos tegneseriefans som sørger for salget av de tjukkeste og dyreste bøkene.

Og når jeg sier at den er folkelig mener jeg selvsagt ikke at den er banal. Hjalmar er nær toppsjiktet av norske stripeserier, med et variert persongalleri, skarpe hverdagsobservasjoner, velplassert selvironi over livet som både barnefar og tegner, og iblant noen overraskende subtile satiriske poenger om politisk korrekte samfunnskrav.

Når så mye er sagt, er ikke «10 år i tidsklemma» den Hjalmar-publikasjonen som best får fram alt dette. Innledningsvis kan en få inntrykk av at dette først og fremst er en bok for fansen. Det legges vekt på at boka markerer seriens tiårs jubileum, og vi får en innføring i seriens historie og utvikling. Videre er stripene delt inn etter år, med en kort innlending for hvert år og et utvalg striper som viser hvor mye Nils Axle Kanten har utviklet seg som tegner – Hvor mye skarpere og klarere streken har blitt med årene, og hvor mye tettere den nå ligger opp til en klassisk fransk-belgisk stil.

Strukturen illustrerer også hvor omhyggelig tidslinjen i serien er bygd opp. Hjalmar foregår praktisk talt i real time. Med glimt i øyet antyder Kanten til og med at når han blir bestefar, kommer Hjalmar til å følge etter.

Men før vi har kommet så langt i boka, er det en annen ting man gradvis legger merke til – i alle fall de som tidligere har lest noen sekvenser av serien i bladet Pondus. Så godt som samtlige striper handler om familien. Selvfølgelig, vil noen kanskje si, det er jo en familieserie. Men Hjalmar har også et ganske profilert persongalleri utenfor tittelfigurens kjernefamilie – Burre, Viggo og moren hans, naboene Margit og Cato. Karakterer som lever sine egne, grundig dokumenterte liv innad i serien. I «10 år i tidsklemma» er disse enten usynlige eller spiller veldig perifere roller. Selv Hjalmars far, som faktisk er usynlig (eller i alle fall ansiktsløs) i serien, spiller en viktigere rolle her.

Skjønt akkurat Hjalmars far er en av de running jokes som fungerer best i boka; han er usynlig fordi han er et uoppnåelig ideal innen nevenyttighet, og en kilde til mindreverdighetskompleks for hovedpersonen. Burre er dessuten et unntak; han har fått sin egen lille sekvens bakerst i boka, trolig for å illustrere kontrasten mellom hans og Hjalmars liv.

Boka oppfyller altså to funksjoner: Å gi fansen en kronologisk oppsummering, og fokusere på den delen av seriens humor som er mest gjenkjennelig for stressede familiemenn- og kvinner. Den biten med «i tidsklemma» er faktisk veldig bokstavelig ment; det er bokas tema. Formodentlig ligger det en bevisst markedsvurdering bak denne nøye utvelgelsen av striper, men den gjør også boka litt mer ensformig enn den strengt tatt hadde trengt å være.