Er det en ting norske tegneserier ikke mangler, er det selvutnevnte eksperter på rock’n’roll. Gaveboka «Hotter than helsetrøye» oppsummerer dette uuttømmelige fenomenet i Pondus.
Sidene de norske stripeserienes gullalder startet på midten av 90-tallet, har favorittartister og favorittsjangrer vært en sentral identitetsfaktor for norske tegneseriefigurer, Tori Amos og WASP for Nemi, Bob Dylan for Tobben (i Kollektivet, ikke Radio Gaga), Iron Maiden for M, Elvis for Rex Rudi, osv. I det hele tatt kunne vi snakke om et like bærende element som favorittmat var for tidligere tiders tegneseriefigurer.
Jeg sier kunne, for de fleste tegneseriefigurer har vokst fra slik ensporet artistdyrking i tråd med at serieskaperne selv er blitt modnere og fått andre prioriteringer i livet (barn). Dette gjelder også for Frode Øverli.. Men rocken vil aldri dø i Pondus. Behovet for å dømme og dyrke og krangle om musikk, er noe som flere generasjoner av lesere kan kjenne seg igjen i, og har kost seg med gjennom seriens snart 22 år lange fartstid.
Derfor var det helt nødvendig at den nye Pondus-temaboka handlet om rock. At dette er den tredje i rekka, og at boka om golf kom før den, kan vel i beste fall kalles for en pussig prioritering. Det er ingen tvil om hvilket av de to temaene som har generert flest, for ikke å nevne mest inspirerte, vitser.
Rivaliseringen mellom Kiss-fan Jokke og AC/DC-fan Pondus er med årene blitt mindre dominerende, og Frode Øverli har for lengst innrømmet at Van Halen har gått forbi AC/DC som hans personlige favoritt. «Hotter than helsetrøye» tegner et bilde av en tegneserie som relativt tidlig gikk over til å favne bredere og diskutere musikk på ulike nivå (i alle fall hvis stripene er kronologisk ordnet, og det ser sånn ut). Som en bonus er boka også et ideelt utstillingsvindu for Frodes talent som karikaturtegner.
Likevel var det uunngåelig at temaboka ble dominert av de to grunnbandene: 22 oppføringer om Kiss, mot 13 om AC/DC (inkludert de som nevner begge band). Dio, Status Quo, Deep Purple og Whitesnake er også populære referansepunkter. Frode flagger sine personlige favoritter med høy fane, og sine anti-favoritter likeså. Samtidig tillater serieskaperen seg å være utleverende og kritisk i forhold til de fleste av favorittene. Tekstmateriale som Pondus og Jokke uironisk regner for stor poesi, blir nådeløst dissekert.
Redaksjonsmedarbeiderne Lasse Espe og Gunnar Sveen, som har skrevet de tilhørende tekstene, er ikke helt på Bård Oses nivå når det gjelder rocketrivia, Ofte nøyer de seg med å gjengi et passelig sitat. At Anthrax får en kort og tørr leksikalsk presentasjon mens Megadeaths er langt mer levende og detaljert, beror kanskje på personlig interesse. Men redaksjonen kan levere mer enn bare sitater og leksikalske notiser. når de prøver. I noen tilfeller får en inntrykk av at reelt gravearbeid faktisk er gjort for å finne materiale som passer spesifikt til den aktuelle serien, særlig i de tilfellene der Pondus og Jokke ikke leverer beleilige «title drops» på et sølvfat.
Når boka er på sitt beste, fortoner den seg som en intern konkurranse i musikknerding; tegneserieskaper vs. redaksjon. Skrev Paul Stanley alle de låtene som Jokke tillegger ham? Hva er koplingen mellom Sergeant Pepper og Jimi Hendrix? Eksisterer denne Jimmy The Weed som en lokal friker stadig kommer innom Jokkes butikk og spør etter? Det anbefales for øvrig sterkt å lese stripene først, og kommentarene etter, selv om de kommer først i forhold til leseretninga,
Sekvensen der Pondus og Jokkes bandrivalisering kulminerer med en snømannskonkurranse, og en slags fredsslutning endelig oppnås, kunne vært den perfekte avslutning på «Hotter than helsetrøye». Men the show must go on, selv når gamle helter etter hvert dør. Også det pleier å bli behørig markert i Pondus.
Hotter than helsetrøye
Av Frode Øverli m/ Lasse Espe og Gunnar Sveen
180 sider
299 kr.
Strand Forlag
