Kan en bok om arbeidslivet bli mer generell enn «kollegaer»? Når bitene er lagt sammen, har årets Lunch-temabok likevel funnet opptil flere måter å rettferdiggjøre sin eksistens på.  

«Oisann!» av Marius Stene er et pust, blant norske tegneserier, like friskt som en vindfull dag på en holme på Vestlandet, men her er også noe flau bris. 

Etter å ha kommet gjennom andre boksamling med «Streberne», tenker jeg at Knut Nærum nok har mange kreative ideer, men kanskje bør han jobbe mer med en del materialet før det går i trykken.

Å anmelde softcover-stripesamlingene blir ikke alltid prioritert. Når vi her omtaler de siste bøkene til både Hjalmar og Storefri er det hovedsakelig på grunn av en håndfull med spesielle anledninger. 

Mette Hellenes returnerer med en ny bok i sitt unike Kebbelife-univers, der satire, visuell lekenhet og selvironi møtes i et livlig bilde- og tekstspill.

«Så tar vi det bare derfra» er Lunch-bok nummer 19, og serien viser ingen tegn til å gå på tomgang når den bryner seg på store tema.

Tru det eller ei, Carl Barks står over årets julehefter. Og det er faktisk like greitt.

Gjensyn med en klassiker, med både høydepunkt og lavmål, Torbjørn Liens første egenfinansierte Kollektivet-samlebok, «hver gang vi rølpes»

Pride-måneden virker ideell for lansering av «Bestis – ting vi ikke tør å si». Denne samlingen av striper gir et godt og nyansert bilde av en følsom homofil gutt, som sliter med å stå frem med sin legning, og av et kleint, men varmt, livslangt vennskap.

«Rutetid – 25 år i rute» er et variert og vittig utvalg av Frode Øverlis enrutere. Boken viser også serieskaperens kronologiske utvikling som rutetegner og humorist over et kvart århundre.